Akademi og bibelsyn
«Den agnostiske metode nekter teologene å forutsette at de bibelske forfattere talte og skrev, ikke ut fra sin menneskelige vilje og forståelse, men drevet av Den Hellige Ånd», skriver Per Bergene Holm.
To lektorer ved NLA, Solberg og Saugstad, har endelig sagt noe offentlig om hva som undervises for elevene på NLA. Skjønt ordene mer er egnet til å tilsløre enn åpenbare hva som faktisk læres.
Noe er likevel sagt. Solberg mener å finne dekning i Skriften for «metodisk agnostisisme». Og det er jo ikke så lite som er sagt med det. Solberg mener å lese ut fra 1Mos 1 at verden er «sekularisert» fordi intet av det skapte tillegges guddommelighet. Men at Skriften helt riktig på det sterkeste avviser all form for panteisme, betyr vel ikke at vi kan forstå skaperverket uten Gud eller tale sant om skaperverket uten å tale om Gud? Ser ikke Solberg selv det logisk uholdbare i sin argumentasjon?
Annonse
Jeg trenger ikke å kjenne bilkonstruktøren for å forstå hvordan en bil fungerer. Det er riktig. Jeg kan teste kjøreegenskaper og motoreffekt, sikkerhetsutstyr og så videre. Men i det jeg skal snakke om hensikt, formål, mening og tilblivelse av de ulike delene og deres funksjon, så vil det være underlig å tale om dette uten å trekke inn konstruktøren. For det er jo han som har lagt inn hensikt, formål og mening i de ulike komponentene og satt dem sammen i sin form og tilpasset dem helheten, det er ikke noe komponentene har funnet på selv.
Vi kan vel tale om hvordan skaperverket fungerer uten å tale om Gud. Vi kan måle, ta prøver, søke å forstå funksjoner og sammenhenger. Vi kan lære oss om kroppens anatomi og organenes funksjon. Men i det vi skal si noe om hensikt, formål, mening og tilblivelse, så vil en metodisk agnostisisme være uttrykk for en metodisk vantro i forhold til Skaperen! Det ser vi i den moderne vitenskapen. Der taler man frimodig om hensikt, formål, mening og tilblivelse, men uten Gud. I stedet for Gud setter man evolusjonen, til tross for at man ikke finner grunnlag i forskningen for å tale om noen slik evolusjon. Metoden åpner imidlertid ikke for andre muligheter! Men hva gjør dette særlig akademisk høyverdig?
Innenfor teologien blir den akademiske agnostisismen enda mer uholdbar. En vil forske på de ulike skrifters tilblivelse og forstå deres innhold, ikke ut fra troen på Guds åpenbaring gjennom profeter og apostler i Skriften, men ut fra en religionshistorisk teori om en utvikling i Israels religion og den kristne menighets tro. Det kan man forske på med ulike syn på om Israels religion og den første kristne menighets tro var sann, det vil si om den Gud som Israel og menigheten trodde på eksisterer eller ikke, og med ulike syn på troverdigheten av de gammeltestamentlige og nytestamentlige vitner.
Den agnostiske metode nekter nemlig teologene å forutsette at de bibelske forfattere talte og skrev, ikke ut fra sin menneskelige vilje og forståelse, men drevet av Den Hellige Ånd (2Pet 1:20-21). Når man utelukker Gud fra metoden, så har man intet annet valg! Da må man ensidig søke dennesidige forklaringsmåter. Men dette er ikke «fri» eller «nøytral» forskning, men en forskning som i utgangspunktet stiller seg vantro til det Skriften selv sier om GTs tilblivelse! Man må ta som utgangspunkt at de gammeltestamentlige forfatterne skrev ut fra de religiøse forestillinger og den virkelighetsoppfatning som gjaldt i samtiden. De bibelske skrifter anses å ha samme funksjon og være innenfor tilsvarende religiøse sjangre som man finner i Israels religiøse omgivelser. Det er samtiden som er tolkningsnøkkel.
Men Skriften selv sier at profetene talte og skrev i kraft av guddommelig åpenbaring (Jes 22:14; Jer 1:2 og mange andre steder) om noe som de ikke selv maktet å forstå fullt ut, noe som de selv måtte granske og søke å skue inn i (1Pet 1:10-12). Den agnostiske metoden som Solberg hyller leder uvegerlig til en religionshistorisk innfallsvinkel som er i motstrid med Skriftens selvvitnesbyrd, og i strid med Jesu og apostlenes ord om GT. At dette anfekter elevene er ikke underlig, for de møter ikke troens forhold til Skriften i slik undervisning, men vantroens: Har Gud virkelig sagt?
Selv om teologene til en viss grad antar at GT refererer til historiske hendelser som faktisk har skjedd, så stiller de seg kritisk til de bibelske forfatteres tolkning og konkrete utforming av disse historiske hendelser. Man mener at framstillingen preges av ideologiske og religiøse føringer, et utslag av samtidige religiøse forestillinger og hensikter. Skapelsesberetningen ellers syndflodsberetningen taler følgelig ikke om noe som historisk har skjedd på den måte det fortelles. Overordnede religiøse forestillinger og hensikter farger framstillingen, og vi må følgelig kunne tenke hva vi vil om hvordan verden har blitt til og om omfanget av den flommen som 1Mos taler om.
Det samme gjelder Jona og Job - og andre. Man stiller seg tvilende, til dels direkte fornektende, til at det er tale om historiske personer og historiske hendelser. Det er religiøse dikt med en bestemt religiøs og ideologisk hensikt. Vi kan stille oss kritiske, både til de historiske hendelser, men også til de religiøse og ideologiske oppfatninger vi mener å finne i de bibelske tekstene, for det er alt sammen et uttrykk for den religiøse tro som forfatterne hadde. Og mangt og mye hos dem var altså tidspreget, de hadde ikke nådd fram til den klarhet som kom med Jesus.
Men slik forholder ikke Jesus og apostlene seg til GT. Apostelen Peter leser skapelsesberetningen og syndflodsberetningen som faktisk historie (jf 2Pet 3:4-6). Men han var kanskje også bare et barn av sin tid? Og Skriften refererer gjentatte ganger til både Jona og Job som historiske personer. Men det trenger altså ikke vi å være bundet av! Vi har jo akademisk frihet til å stille oss tvilende til slikt, ut fra nasjonalt og internasjonalt anerkjente kriterier for akademisk tenkning. Ja, hva er Gud og Guds ords myndighet mot slike veldige autoriteter!
Annonse
Solberg skriver at vi som evangelisk-lutherske kristne må lese GT i lys av Jesus Kristus . Ja, det er sant og visst. Men det betyr også at vi må lese GT slik Jesus og hans apostler leste det, ellers er det tale om en annen Jesus og et frafall fra apostolisk kristendom! Jesus irettesetter ikke noen for å holde fast på en bokstavtro forståelse av Skriften (Mt 5:17f), men han anklager for å være trege til å tro det som profetene har talt (Luk 24:25).
Solberg tar apostelen Paulus, oldkirken, klassisk evangelisk luthersk kristendom og Børre Knudsen til inntekt for sitt bibelsyn. Argumentasjonen for at han har disse på sin side er så tynn og innholdsløs at jeg forskrekkes. Dette fungerer kanskje som skremmende maktspråk å argumentere slik, men som akademisk argumentasjon er det helt uten verdi.
Med oldkirken lærer vi at åpenbaringen blir klarere og klarere gjennom historien. Lyset skinner sterkere og sterkere. Men det betyr ikke at oldkirken lærte at den første åpenbaring var usann eller inneholdt feil. (Da ser jeg bort fra kjetteren Markion, som liberale teologer nå trykker til sitt bryst). Løftet om at kvinnens ætt skal knuse slangens hode er et sant og klart løfte om Kristus. Senere utfylles løftet og klarheten forsterkes med tale om Abrahams sønn som skal bringe velsignelse til alle jordens slekter, om Davids sønn, som skal fødes i Betlehem i Juda og så videre. Det sies mer om på hvilken måte slangens hode skal knuses, gjennom den forbilledlige gudstjeneste med stedfortredende soning gjennom yppersteprestens tjeneste på den store forsoningsdagen. Inntil personen selv står der, Jesus Kristus, det Guds lam som bærer verdens synd.
Solbergs henvisning til Paulus og evangelisk-luthersk kristendom forstår jeg som en antydning om at bokstavtro bibellesning er lovisk. Det finnes helt sikkert loviske mennesker som vil være bokstavtro, og som ikke med apostelen Paulus og reformatorene har lært å skjelne mellom lov og evangelium. Men å påstå at årsaken til fariseisme og loviskhet ligger i bokstavtrohet og at Paulus og reformatorene tok avstand fra bokstavtro lesning av Skriften, vitner både om manglende forståelse for hva loviskhet er og en lettvint omgang med både Skriften og dogmehistorien.
