Aktiv dødshjelp utfordrer vårt etiske kompass

I forbindelse med statsminister Mette Fredriksens innspill om dødshjelp hadde jeg en kommentar (Dagen 17.07) «Et rystende og kynisk menneskesyn» på hennes utspill om døden som en befrier.

Innlegget ble kommentert av Ole Peder Kjeldstadli tidl. leder i «Retten til en verdig død» (Dagen 18.7) med en omskrivning av min overskrift, «Jensens rystende og skremmende menneskesyn».

Overskriften min var et lån fra Kristeligt Dagblad, som i sin leder skrev «rystende og kynisk menneskesyn …..»

Mette Fredriksen sier videre, at hun «slett ikke får øye på det etiske problem» rundt spørsmålet aktiv dødshjelp.

Fredriksens og Kjelstadlis (VG 24.7.19) personlige historier berører og det blir da nærliggende å si ja – vi må tillate aktiv dødshjelp. Et hvert menneske må ha full selvbestemmelsesrett over eget liv og egen død, når tilværelsen for pasienter og pårørende kan virke meningsløs og uverdig, en føler seg som en byrde eller bærer på angsten for smerter og en uverdig død, og derfor ønsker retten til frivillig aktiv livsavslutning.

De som står frem og forteller, fortjener stor takk for at de åpent og raust deler noe så personlig og sårbart som valget mellom liv eller død

Men hva skal avgjøre hvor samfunnets etiske grense går?

Hva er det egentlig vi snakker om når vi bruker begrepene «aktiv dødshjelp» og «retten til en verdig død» om hverandre?

Hva med å lage festivaler for alle barn?

Aktiv dødshjelp - Eutanasi, frivillig aktiv livsavslutning, som krever annen persons medvirken, eller en palliativ omsorgsfull, verdig og naturlig død.

Temaet fortjener derfor en bred, saklig og informert samtale.

Med en fortid i sykepleien, innen sosialpedagogikk, diakoni og med alvorlig kreftsykdom i nær familie, er jeg for retten til en verdig død. Alle bør ha rett til en verdig, et omsorgsfullt og godt møte med døden ved livets slutt.

Men er aktiv dødshjelp den eneste og beste løsningen? Å hjelpe en person med å avslutte livet, på dennes uttrykkelige forespørsel og ønske om hjelp til å dø?

Temaet er alvorlig og berører så dypt, at vi må vokte oss vel fra at gjøre spørsmålet om eutanasi og retten til en verdig død, til bare et spørsmål om livssyn, tolkning eller moral og svare med absolutter.

Spørsmålet bør utfordre oss og våre etiske kompass til refleksjon og ettertanke i møte med eget og med andres liv.

Å omtalte døden som en befrier, uansett hvor befriende den er i nuet, for den som velger frivillig aktiv livsavslutning, vil den alltid etterlate seg et smertefullt tomrom og savn hos de som mister og skal bære sorgen videre.

Aktiv dødshjelp må aldri sammenlignes med en human, barmhjertig handling, som for et dyr.

Egentlig kan frivillig aktiv livsavslutning være forståelig, men dypest sett en egoistisk handling.

Ole Peder Kjeldstadli sier som svar (18.7) på mitt utsagn, «Å lovprise og åpne for aktiv dødshjelp er en falliterklæring» som etter hans mening viser, at jeg ikke har skjønt hva frivillig aktiv livsavslutning handler om.

«At kampen for aktiv dødshjelp ikke er kampen for en person som av en eller annen grunn ikke har lyst til at leve lenger», men han sier ikke noe om hvordan kampen for aktiv dødshjelp, frivillig aktiv livsavslutning da skal forstås?