Aktive kristne i Norge og Sverige mest positive til innvandrere

En avhandling som jeg i februar forsvarte ved Universitetet i Oslo, drøfter de tre skandinaviske majoritetskirkenes respons på innvandringspolitikk, med særlig vekt på perioden 2000–2021. Denne perioden faller sammen med det som ofte omtales som religionens tilbakekomst i offentligheten, og den økte omtalen av religion medfører ikke nødvendigvis positiv omtale av religion.

Samtidig ser vi også i Skandinavia en større åpenhet for religionens positive rolle i samfunnet, der 40 prosent av innbyggerne i både Norge og Sverige ønsker samfunn som i større grad ønsker å satse på kristne verdier, og 58 prosent av innbyggerne i Danmark vil støtte opp om den kristne kulturarven.

Dette er tall som kirkene burde være glade for. Samtidig er det viktig å kjenne til at de fleste av de som støtter opp om kristne verdier og kristen kulturarv forholder seg til kristendom som identitet mer enn som tro. Tall fra Sverige viser at de som bekrefter å ville støtte opp om kristne verdier har større skepsis til innvandring.

I både Norge og Sverige er det personer som er kirkemedlemmer, men ikke kirkeaktive, som er mest skeptiske til innvandring. I Danmark er det de aktive kristne som er mest innvandringsskeptiske. Tall fra Pew Research Center i studien «Being Christian in Western Europe» viser at Danmark er «normalen» i Vest-Europa.

Aktive kirkegjengere mer positive til innvandring

Paradoksale holdninger

Tallene for Norge bekreftes av Den norske kirkes medlemsundersøkelse, gjennomført av Opinion, der «troende» er mest positive til flyktninger. Det er i Bjørgvin færrest sier seg enig i påstanden «Jeg mener Norge må ta imot færre flyktninger».

Holdningene i Norge er imidlertid paradoksale. Det er relativt liten skepsis til islam, men 40 prosent er enige i at «norsk familiebakgrunn er viktig for å være virkelig norsk». Påstanden uttrykker en etnisk nasjonsforståelse. Tilsvarende påstander støttes av 35 prosent av dansker og 21 prosent av svensker. For hele Vest-Europa er oppslutningen om en etnisk nasjonsforståelse 53 prosent.

Aktive kristne lite bekymret

I avhandlingen gjør jeg bruk av tallbaserte undersøkelser for å underbygge drøftingene, og har selv samlet data fra norske kirke- og organisasjonsledere (misjon og diakoni; i alt 27 ledere) samt 45 ungdommer fra seks menigheter i Oslo og Borg (fem ungdomsklubber og et ledertreningskurs, 14–24 år).

Aktive kristne er lite bekymret for islam og lite opptatte av merkelapper som «kristent land» eller «kristne verdier». Tendensen for Norge er bekreftet i en artikkel fra Teologisk tidsskrift, som ikke er del av avhandlingen (32 informanter fra høyere utdanningsinstitusjoner for kirkelig tjeneste).

Videre er avhandlingen bygget på analyse av kirkelige vedtak og annen formidling i offentligheten, samt analyse av partiprogrammene til Fremskrittspartiet og Sverigedemokraterna, og formidling fra den såkalte Tidehverv-bevegelsen. Denne bevegelsen, med bånd til Dansk Folkeparti, oppgis på Folkekirken i Danmark sin hjemmeside som en av seks retninger i Folkekirken.

To sentrale diskurser

Jeg finner i avhandlingen at det er to sentrale diskurser som preger samtalen om innvandring; en nasjonalistisk og en humanistisk beskyttelsesdiskurs. Det å ville beskytte det nasjonale særpreget må ikke forstås som verken umoralsk eller illegitimt. Samtidig er kristen etikk mer opptatt av gjestfrihet og nestekjærlighet i møte med innflytterne.

En kort drøfting av om kirkene også praktiserer en kristen etikk-diskurs når kirkeledere går ut i offentligheten, finner noe større oppslutning for å bruke allmenne begrunnelser framfor distinkt kristne begrunnelser.

Kirkeledere bør likevel ha en bevissthet, slik jeg vurderer det, om betydningen av å løfte fram teologi i offentligheten. Når kristne verdier for mange knyttes til en nasjonalistisk beskyttelsesdiskurs, blir det viktig å tematisere hva kristne verdier handler om.

For noen vil tro gi seg utslag i vekt på solidaritet, for andre vil tro gi seg utslag i vekt på identitet. Disse spenningene søker jeg også å illustrere i en trekant med tre hjørner: Tro, identitet og solidaritet.

Kirken og politikk

Det er overraskende at majoritetskirker med en såpass mangfoldig medlemsmasse og forankring i en konfesjon som tradisjonelt er forsiktig med å sette seg opp mot politiske myndigheter, velger å være såpass tydelige i sine forsvar for en liberal asyl- og flyktningpolitikk, og advare mot å stemme på visse partier, slik det har skjedd i Norge for Fremskrittspartiet.

I Sverige er det å ha verv i Sverigedemokraterna i praksis ikke mulig å forene med å ha vigslet stilling, selv om det ikke finnes nasjonale retningslinjer slik Church of England har, for partiene British National Party og National Front.

Dansk myndighetskontroll

Danmark, med myndighetenes større kontroll over Folkekirken, er interessant. Nasjonale organer i Folkekirken er opptatt av å videreføre danskhet, og integrering av «nydansker» er avgjørende for å opprettholde en egenforståelse som folkekirke.

Selv om tro og Gud ikke er viktig for dansker, viser Ronald Ingleharts nye bok «Religion’s Sudden Decline» at danskene faktisk slutter opp om kirken i større grad enn før. Videre, selv om det ikke er tradisjon for at noen uttaler seg på vegne av Folkekirken, er det flere sterke menighetsbaserte nettverk både lokalt og nasjonalt som taler «nydansker» sin sak.

Disse er urolige for effekten av test-regimet i Danmark for å få statsborgerskap, konkret språk og samfunnskunnskap.

Les gjerne også Dagens egne undersøkelser knyttet til aktive kristnes syn på innvandring: