Alarm: Stor fare for hungersnød

Millioner av mennesker er i akutt fare. Vi kan bidra til å forhindre hungersnøden – men da må vi reagere nå.

Situasjonen i Sør-Sudan, Burkina Faso, Nigeria og Jemen er kritisk. Mattilgangen i de fire landene er ustabil, og FN varsler om fare for hungersnød om det ikke iverksettes tiltak umiddelbart.

Hungersnød er den mest ekstreme typen sultkatastrofe. Sist FN erklærte hungersnød var i Sør-Sudan i 2017, og før det igjen Somalia i 2011. Vi klarte ikke å avverge hungersnøden i Somalia. 260 000 mennesker døde.

Våre kolleger i landene som nå nærmer seg bristepunktet rapporterer om ekstreme behov, og at behovene øker svært raskt.

Det er de aller mest sårbare som rammes av denne krisen; De som allerede har ekstremt lite og må sende barna sine sultne i seng. I tillegg til de fire landene som allerede er nevnt, har ytterligere 16 land høy risiko for økning i akutt sult.

Covid-19-pandemien har fått store konsekvenser for mattilgangen i sårbare samfunn og land. Vi i Kirkens Nødhjelp samarbeider med Verdens matvareprogram (WFP) i flere land, og den ferske fredsprisvinneren anslo at 135 millioner mennesker i 55 land var rammet av kritisk matmangel før pandemien rammet.

Ifølge nye tall fra WFP står nå ytterligere 130 millioner mennesker i fare for sult grunnet de sosiale og økonomiske konsekvensene av covid-19-pandemien.

Organisasjonen frykter at opp mot 270 millioner mennesker vil bli utsatt for akutt matmangel innen utgangen av 2020, og at mer enn 30 land vil bli rammet av hungersnød. David Beasley snakker om en hungersnød av bibelske proporsjoner.

Men pandemien er en del av et større bilde. Årsaken til sult og hungersnød er sammensatt.

Den farlige kombinasjonen som nå truer menneskeliv består av konflikt, økonomiske nedgangstider, klimakriser, flom, stadig økende matvarepriser og covid-19-pandemien – inkludert medfølgende restriksjoner. I disse dager flykter eksempelvis tusener av mennesker over grensen fra Etiopia til Sudan på grunn av konflikten i Tigray.

Enda en humanitær krise er under rask utvikling.

Bistand redder liv, og i situasjoner som denne blir det ekstra tydelig hvor viktig denne formen for støtte er. I en tid der mange i vår delen av verden også har det vanskelig, kan ikke verdenssamfunnet resignere.

I en tid hvor vi stadig påminnes om å vare på hverandre, kan vi ikke tillate at verdens mest utsatte og svakeste beveger seg mot sultedød. Vi er bekymret for en annerledes jul. De klynger seg til håpet om et annerledes liv.

Vi må holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det fins allerede en vaksine mot sult; nemlig mat. I tillegg til nødrespons med utdeling av mat til de som er aller hardest rammet, må vi også tenke langsiktig.

Et av de langsiktige svarene på sultproblemet er stabil lokal matproduksjon. I Kirkens Nødhjelp jobber vi derfor i en rekke land sammen med småbønder for å forebygge sult gjennom klimasmart jordbruk, opplæring og ny teknologi. Resultatene er meget lovende.

Mennesker som er avhengig av den maten de selv produserer, står i frontlinjen i kampen mot klimaendringene, selv om det er verdens rike land som i all hovedsak har ansvar for de store utslippene.

Dette har ført til at rike land har påtatt seg internasjonale forpliktelser til å støtte fattige land til å tilpasse seg klimaendringene og bli mer motstandsdyktige mot ekstremvær.

På den måten kan innbyggerne dyrke avlinger som er tilpasset et klima i endring, en regnsesong som kommer på uberegnelige tider eller er motstandsdyktig mot en langvarig tørkeperiode.

Dette er et arbeid som pågår, men så langt er det for lite og for sent. Norge bidrar, men vi bidrar ikke nok. Ambisjonene må skrus opp, ikke ned slik noen her hjemme krever.

Det er ikke uten grunn at utrydding av ekstrem fattigdom og sult er de første bærekraftmålene. Med en koordinert internasjonal innsats kan vi unngå en ny katastrofe. Vi vet hva som må til.

Varslet om hungersnød av «bibelske proporosjoner» må møtes med handling i tråd med Bibelens flere tusen år gamle uttrykk for et tidløst humanitært prinsipp: «Nekt ikke den trengende din hjelp, når det står i din makt å gi den». (Ordspr.3,27)