Aldri følt press til å «måtte» sette meg ned for å holde andakt

Teksten er et utdrag av boken «Påkoblet. Enkelt og overkommelig andaktsliv». Thomas Aas Pedersen (red.), Luther forlag.

Før jeg skriver om mitt andaktsliv, har jeg lyst til å fortelle litt om meg selv og min troshistorie. Bakgrunnen er viktig fordi jeg tror at andaktslivet som regel er påvirket av hvordan livet ser ut, og ikke minst av hvilken livsfase vi er i.

Jeg har vokst opp i et kristent hjem og har vært kristen hele livet. Jeg har fått troen inn med morsmelken, og da jeg var liten, hadde vi andaktsstunder med lesning fra Bibelen eller en andaktsbok og bønn etter søndagsfrokosten.

På skolen lærte vi bibelhistorien i detalj, og mange salmer. Mye av min fritid handlet om kirken. Jeg gikk på søndagsskole, gudstjenester og møter, ulike kor, speider og deltok på forskjellige ungdomssamlinger.

Slik var hverdagen min fylt med mange aktiviteter og steder der jeg fikk høre evangeliet både i ord og toner. Da jeg var 14 år, ble jeg spurt av to venninner om jeg ville konfirmere meg i Haugesund Misjonsmenighet. Vi var bare tre konfirmanter, og vi studerte Bibelen med pastoren i menigheten.

Vi fikk 30 spørsmål hver på konfirmasjonsgudstjenesten, så vi måtte virkelig pugge for å komme gjennom konfirmasjonen. I tillegg deltok jeg på konfirmantundervisningen som ble gitt til de som skulle konfirmeres i Den norske kirke, i og med at denne skjedde som en del av kristendomsundervisningen på skolen.

Jeg kan ikke huske et bestemt tidspunkt da jeg bestemte meg for at troen ikke kun var videreformidlet til meg av mine foreldre, men at jeg også ville følge Jesus. Jeg tror jeg alltid har opplevd å være et Guds barn, og at Gud har vært en del av livet mitt.

Jeg har sunget mye, og ble ofte spurt om å synge på gudstjenestene. Det gjorde at jeg kanskje var oftere på gudstjenester enn flere av mine jevnaldrende, noe som ble forsterket av at jeg sang i ulike kirkekor, og derfor deltok på gudstjenester både i Den norske kirke og i Misjonskirka.

I etterkant tenker jeg at trospraksisen forsterket troen og omvendt. Etter videregående skole bestemte jeg meg for å gå et halvt år på Ansgar Bibelskole i Oslo. Vi var 14 ungdommer fra Haugesund Misjonsmenighet som reiste dit. Et halvt år ble til ett.

Det viktigste jeg fikk med meg i løpet av dette året − bortsett fra gode venner og mange flotte opplevelser − var erfaringen av å ha lest gjennom Bibelen i sammenheng. Etter bibelskoleåret skulle jeg studere videre et annet sted, men jeg opplevde den sommeren å få det jeg vil kalle et kall til å studere teologi.

Jeg fortsatte derfor på Ansgar Teologiske Seminar i fire år, uten å vite helt hva jeg skulle bruke studiene til. Etter studiene ble jeg tilbudt en stilling som ungdomspastor i Larvik Misjonsmenighet, og der ble jeg i tre år.

Deretter ble jeg kalt til å begynne å undervise på Ansgar Teologiske Seminar. Der har jeg undervist i over 20 år, og de siste seks årene har jeg vært rektor ved det som nå heter Ansgar høyskole for teologi, musikk og psykologi.

Når fungerer andaktslivet?

Det viktigste jeg har lært om andaktsliv, lærte jeg da vi hadde små barn, og jeg for første gang i mitt voksne liv ikke hadde tid til å sette meg ned for å ha en skjermet andaktsstund.

Som mor og forelder elsker man sitt nyfødte barn, og gir det alt det trenger av mat, stell, omsorg og kjærlighet helt uavhengig av om barnet smiler eller gråter. Som forelder har jeg omsorgen for mitt barn, og gir det min ubetingede kjærlighet.

Det slo meg at Gud er en mer fullkommen far enn vi mennesker kan være fullkomne foreldre. Han elsker alle sine barn, og gir oss det vi trenger, uavhengig av om vi søker det eller ikke.

Slik fikk jeg hvile i Guds omsorg og kjærlighet i en tid med våkenetter, barnegråt, rot i hjemmet og leker overalt. Gud er nærmest når vi trenger ham mest, akkurat slik som vi foreldre gir ekstra omsorg til et sykt eller sultent barn.

Nå er det mange år siden jeg har hatt små barn, men opplevelsen sitter ennå igjen, slik at jeg aldri har følt et press til å «måtte» sette meg ned for å holde andakt. Snarere er det en indre lengsel etter fellesskap med Gud som driver meg til å ha disse stille stundene.

«Som hjorten lengter etter bekker med rennende vann, lengter min sjel etter deg, min Gud» (Sal 42,2). I dag ser andaktslivet mitt i helgene slik ut: Jeg setter meg i en stol med utsikt ut over hagen, himmelen og sjøen. Jeg leser fra Bibelen, tre kapitler fra tre forskjellige steder (slik kommer jeg gjennom Bibelen på ett år).

Jeg leser i en andaktsbok eller en annen oppbyggelig bok. Jeg ber og takker. Hvis jeg er alene i huset, setter jeg meg til pianoet og synger en salme. Av og til i helgene har vi også husandakter der vi leser i Bibelen ved frokostbordet eller middagsbordet, og ber sammen.

Hva betyr tid med Jesus i hverdagen?

Jeg opplever at Jesus er nær i hverdagen, og at jeg kan be til ham når som helst, om hva som helst. Det er så flott å tenke på at Gud er allestedsnærværende, og har tid for hver av sine barn alltid.

I hverdagene, når jeg skal på jobb, kan tid med Jesus være en kort takk før jeg står opp: «Herre, jeg vil gjerne takke for den dag som er fra deg. Takk for nye muligheter som du legger foran meg. Takk for gaver, kraft og kall. Takk for gaver uten tall.»

Eller en bønn: «Kjære Gud, takk for denne nye dagen. Jeg ber om din ledelse i dag. Er det noen du vil jeg skal vise din godhet for? Er det noe du vil lære meg? Bruk meg, slik du vil det.»

I løpet av dagen ber jeg for mine nærmeste og for andre mennesker jeg har lovet å be for, og for ulike verdensbegivenheter. Jeg ber om hjelp til å finne nøklene mine, eller telefonen min. Jeg ber om hjelp til å finne frem til steder, og takker samtidig for elektroniske kart, eller jeg ber om hjelp i krevende situasjoner. Ingen ting er for smått eller for stort for Gud. Det har jeg lært av en av mine store forbilder, søster Annie Skau Berntsen.

Andaktslivet i tørketider og motgang

Jeg har opplevd at selv om livet er så krevende at jeg ikke har tid til å sette meg ned for å lese og be, er Gud likevel nær. Jeg har flere ganger vært på retreat. Dette med å være omgitt av gode rammer som bygninger, kunst, mat, bilder og bøker gjør at Guds nærvær og kjærlighet føles ekstra sterk.

På retreat slapper jeg helt av og er bare til stede i dagsrytmen. Etter noen dager kjenner jeg meg like fornyet som om jeg skulle hatt flere uker ferie. I tider med motgang og tørke kan jeg rope til Gud at han må se til meg eller andre som er i nød.

Jeg kjenner meg avhengig av Gud, spesielt når livet er vanskelig. På de gode dagene kan jeg noen ganger tro at jeg klarer meg selv, men i de vonde dagene er det helt åpenbart at jeg trenger Gud. Da blir jeg også bevisst på at jeg må bygge livet mitt på Guds nåde og godhet, og ikke på det jeg selv måtte ha prestert.

Hvorfor er det viktig med en god rytme?

Like viktig som å spise regelmessige måltider, eller å gå tur eller trene, er det å ha en rytme på andaktslivet. Sett av et tidspunkt som passer for deg. Finn et sted der du kan sitte uforstyrret noen minutter.

Det er bedre å bruke tre minutter og få tid til dette regelmessig, enn å lage store planer og ikke få gjennomført andakten. Bestem deg om du vil lese i Bibelen eller i en andaktsbok, og lag gjerne en bønneliste.

Fordi jeg ikke alltid husker hva jeg har bedt om, minner bønnelisten meg på hva jeg har bedt om, og minner meg på at Gud hører og handler slik han ser best. Noen ganger oppdager jeg at Gud har svart på en bønn, og jeg hadde glemt å takke ham for en situasjon som løste seg.

Ikke alltid får jeg de svarene jeg ville ha, men også når Gud svarer «nei» eller «vent», svarer han på bønnen. Jeg får være trygg på at uansett hvilket svar jeg får, kan Gud vende alt til det beste. «Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger.»

Påkobling

Jeg lærte noe flott om andaktsrytme da jeg var utvekslingsstudent i Chicago som 17-åring. Moren i familien hadde satt kl. 07:15 som tidspunktet da hele familien måtte være på plass rundt frokostbordet. Mens vi spiste, leste hun i en andaktsbok og ba for dagen. Det tok bare fem minutter, men det var en god start på dagen.

Jeg tenkte senere at jeg skulle gjennomføre dette når jeg selv fikk barn, men jeg klarte ikke å gjennomføre det. Kanskje fordi min amerikanske vertsmor var hjemmearbeidende, mens jeg har vært yrkesaktiv i hele mitt voksne liv.

En annen andaktsrytme lærte jeg da jeg var student ved et teologisk seminar i Tyskland. Der var jeg eneste kvinne blant 60 mannlige studenter, og fikk derfor ikke bo på studenthjemmet. Jeg fikk i stedet bo i et kollektiv sammen med to av mine medstudenter og deres familier.

Vi hadde et stort, fint hus, og ett av rommene i huset var satt av til andaktsrom. Der samlet vi oss en gang i uka og holdt husandakt. Jeg lærte en annen spiritualitet av mine tyske venner enn den jeg var vant til hjemmefra. Ikke så karismatisk, kanskje, men enkel og varm.

Som mor har jeg opplevd at mens barna er små, krever de foreldrenes tilstedeværelse nesten hele tiden. Når de er blitt voksne, trenger de ikke å bli fulgt opp daglig, og da er det på en måte enklere å finne tid til eget andaktsliv.

Samtidig er vi selv ansvarlige for å finne tid og sted for andaktslivet, og selv om jeg nå har mer tid til rådighet, er det ikke en selvfølge at noe av denne tiden fylles med stille tid med Gud. Det er viktig å tilpasse andaktslivet til de livsfasene vi selv er i.

Gud er alltid til stede og nær oss. Det er vi som må bli oppmerksomme på at vi trenger å koble oss på ham, for at vi skal ha gleden av å være oss bevisst hva han vil med oss i hverdagen.

Det er ikke vi som forandrer Gud

Når vi ber og har andakt, er det ikke fordi Gud trenger det, men fordi vi trenger det. Når vi ber, ønsker vi at Gud skal gripe inn i vår verden. Vi trenger å bli minnet på at bønnen ikke handler om at vi skal forandre Gud.

Når vi ber, er det tvert imot Gud som forandrer oss. Gud har jo allerede omsorg for oss og sin verden. Når vi ber, åpner Gud våre øyne slik at vi kan se verden mer med hans øyne enn med våre. Han vender vår oppmerksomhet mot Ham, og mot den verden han har satt oss inn i.

«Den som ber, han får. Den som leter, han finner. Den som banker på, for ham skal det lukkes opp. For når dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor mye mer skal da ikke Gud gi sine barn det de trenger».

Når du holder andakt, kobler du deg på Guds omsorg og Guds kraft. Da får livet et annet perspektiv, og du får oppleve at Gud er til stede der du er, midt i din hverdag.