Aldri har jeg sett så mange kvinner på plattformen

Lørdag formiddag er Rick Warren blant talerne idet årets Lausanne-kongress går mot slutten. Når han går rundt i korridorene på konferansesenteret her i Incheon i Sør-Korea, blir han behandlet som en verdenskjendis.

Men Rick Warren er ikke typisk for deltakerne. Han er ikke en typisk kristen i 2024. Det er derimot en kvinne fra Nigeria. Ennå har vi bare såvidt begynt å merke hva dette gjør med den teologiske samtalen. Men kongressen i Sør-Korea har gitt nok en pekepinn.

Summen av inntrykkene herfra tror jeg må være den sterkeste åndelige opplevelsen jeg har hatt i mitt liv. Det er for tidlig å se ting på avstand, men jeg reiser i hvert fall hjem med fornyet frimodighet og med takknemlighet over historiene jeg har fått høre.

På forhånd var jeg spent på hvor mye det kom til å bli snakket om samlivsetikk, siden dette temaet stadig er det som skaper mest engasjement i den kirkelige debatten hjemme. Og det står om kjønn og seksualitet i rapporten «The state of the great commission», men det er først rundt side 300 i den drøyt 500 sider lange rapporten at tematikken for alvor blir belyst.

Det er ikke denne saken som definerer Lausanne-bevegelsen. Jeg antok på forhånd at likekjønnet samliv ikke kom til å være et hovedtema på kongressen, fordi et stort flertall blant deltakerne antakelig er minst like konservative som de konservative i Norge. Denne antakelsen slo til.

Men allerede på kongressens åpningsdag ble dokumentet «The Seoul statement» lansert. Lausanne-bevegelsen har pleid å lansere slike signaldokumenter i forbindelse med kongressene. I årets dokument blir kjønn og seksualitet omtalt i et kapittel som handler om hva det vil si å være menneske.

Det har vakt reaksjoner blant noen at dokumentet ble lansert før kongressen var i gang. Dermed var deltakerne avskåret fra å komme med sine innspill. Det har også vakt reaksjoner at ordlyden i dokumentet likevel har blitt justert underveis, da i mer konservativ retning.

Men endringene gjenspeiler antakelig hvor tyngdepunktet i salen befinner seg. Den opprinnelige ordlyden var også tydelig konservativ, men inneholdt en noe sterkere betoning av det å vise menneskelig medfølelse overfor mennesker som er direkte berørt.

Det er likevel et faktum at kun en av de over 50 talene som har blitt holdt i løpet av denne uken har handlet om homofili. Når det gjelder det som har skjedd i plenumssalen, har samlivsetikk nesten ikke blitt tematisert. Snarere har forkynnelsen handlet om det som er Lausanne-bevegelsens hovedsak, nemlig at kirken får bli satt i stand til å dele evangeliet med flere så de kan bli frelst.

Det er tre daglige møter i plenum. På morgenen er det en bibeltime. På formiddagen blir dagens tema utbrodert gjennom flere kortere innlegg, noen ganger i panelsamtale. På kveldsmøtene er det gjerne tre personer som holder hver sin tale på rundt ti minutter.

Jeg har prøvd å gå gjennom talerlisten for å se på sammensetningen. Det kan være vanskelig å vurdere hvem man skal telle med, for det er flere enn disse som har hatt ordet på plattformen. Men oversikten gir likevel et inntrykk. Først er det naturlig å nevne at blant møtelederne finner vi en jevnt fordeling av kvinner og menn, og ingen hvite europeere.

Det nordirske ekteparet Kristyn og Keith Getty har hatt ansvaret for sangen, og bandmedlemmene deres kommer fra sju land. I tillegg har et koreansk lovsangsteam deltatt på en del av møtene.

En rask gjennomgang viser at det ellers har vært 53 talere på plattformen. Nærmere 20 av dem er fra Asia, rundt 7 fra Afrika, 4 fra Latin-Amerika, 4 fra Europa, 4 fra USA og en fra Australia. 18 av dem var kvinner.

18 er langt under 50 prosent, men det er ganske nøyaktig 30 prosent. Flere av bibeltimeholderne har også vært kvinner. Det har ikke vært noen polemikk rundt det, de har bare inntatt plattformen og levert solid og oppbyggelig forkynnelse.

Sammensetningen av talerlisten lærer oss noe om hvordan den internasjonale kirken ser ut i 2024. Vi kan holde på med våre ting i Europa, men vi har ikke den samme definisjonsmakten som før. Kraften er større andre steder i verden. Fortsatt kommer mye av misjonens penger fra USA, men også der er den kristne befolkningen aldrende.

Sammensetningen av talere vitner om en høy grad av bevissthet i Lausanne-bevegelsen. En ting er at hvite, vestlige europeere har en mindre sentral rolle enn før. En annen ting er at både kvinner og menn i salen har kunnet se mange synlige, kvinnelige forbilder på plattformen. Jeg tror aldri jeg har sett en slik forsamling hvor andelen kvinnelige talere har vært i nærheten av dette.

Denne utviklingen har ikke skjedd av seg selv, og dette fortjener Lausanne-bevegelsen ros for. Ikke minst med tanke på at likestillingen også i et vestlig orientert land som Sør-Korea befinner seg et helt annet sted enn i Norge.

Når deltakerne nå vender hjemover, drar vi hjem til svært ulike situasjoner. Iranske Farshod Fathi fortalte onsdag at han havnet i fengsel kort tid etter forrige Lausanne-kongress. Samtidig har vi også med oss ordene fra den kinesiske pastorens om stod foran oss på plattformen, men som vi ikke kunne ta bilde av.

Han drømte om at neste Lausanne-kongress finner sted i Kina. Det viktigste er naturligvis ikke hvor selve kongressen finner sted, men at flere kinesere får bli kjent med Jesus Kristus.

Før avreise lurte jeg på hvilken rolle Lausanne-bevegelsen kan spille i tiden fremover. Det lurer jeg fortsatt litt på. Når man for eksempel presenterer «The Seoul statement» allerede før kongressen er i gang, påvirker det hvor mange i salen som vil føle eierskap til dokumentet.

På den annen side vitner dokumentet i sin grundighet om at her har mennesker arbeidet hardt for å realisere teologen John Stotts gamle mål om å lytte både til Bibelen og til samtiden, med Bibelen som en opplagt øverste autoriteten.

For min egen del vet jeg i hvert fall ikke om noen internasjonal kristen sammenheng som jeg kan identifisere meg med i større grad enn Lausanne-bevegelsen.

Og jeg håper mange vil følge oppfordringen om at kirken sammen kan både forkynne og demonstrere Kristus sammen, så flere kan få del i frelse og evig liv.