Aldri vært vanntette skott mellom kirkemusikk og sekulær musikk

Takk til Jan Bygstad for hans innlegg i musikkdebatten, der han svarer på min etterlysning av objektive kriterier for å avgjøre hvilke musikksjangre som er uegnet til kristen musikk/kirkemusikk på grunn av den ånd de formidler.

Bygstad skriver at det som skjer i det hellige rom alltid har vært annerledes enn det som skjer i den sekulære verden. Men gjennom historien har det aldri vært vanntette skott mellom kirkemusikk og sekulær musikk. De har preget og påvirket hverandre. For eksempel er det mange salmer i Norsk Salmebok som synges til folkemelodier, som neppe har vært kirkemusikk i sin opprinnelige kontekst. Men viktigst: Selv om en slik annerledeshet kan påvises historisk, er den dermed normativ? Det kan jeg ikke se at Bygstad begrunner.

Videre viser Bygstad til klassisk tenkning som holder sammen det sanne (dogmatikk), det gode (etikk) og det skjønne (estetikk), og mener at det sanne og gode må definere det estetiske. Dette gir god mening på mange felt, men gjør det det når vi snakker om musikksjanger? Hvordan kan en musikksjanger i seg selv, uavhengig av sangtekst, si noe om dogmatikk og etikk? En melodi uten tekst, enten vi snakkerom klassisk musikk, rock, jazz eller danseband kan umulig formidle noe entydig om dette.