Debatt
Aldri vært vanntette skott mellom kirkemusikk og sekulær musikk
Takk til Jan Bygstad for hans innlegg i musikkdebatten, der han svarer på min etterlysning av objektive kriterier for å avgjøre hvilke musikksjangre som er uegnet til kristen musikk/kirkemusikk på grunn av den ånd de formidler.
Bygstad skriver at det som skjer i det hellige rom alltid har vært annerledes enn det som skjer i den sekulære verden. Men gjennom historien har det aldri vært vanntette skott mellom kirkemusikk og sekulær musikk. De har preget og påvirket hverandre. For eksempel er det mange salmer i Norsk Salmebok som synges til folkemelodier, som neppe har vært kirkemusikk i sin opprinnelige kontekst. Men viktigst: Selv om en slik annerledeshet kan påvises historisk, er den dermed normativ? Det kan jeg ikke se at Bygstad begrunner.
Annonse
Videre viser Bygstad til klassisk tenkning som holder sammen det sanne (dogmatikk), det gode (etikk) og det skjønne (estetikk), og mener at det sanne og gode må definere det estetiske. Dette gir god mening på mange felt, men gjør det det når vi snakker om musikksjanger? Hvordan kan en musikksjanger i seg selv, uavhengig av sangtekst, si noe om dogmatikk og etikk? En melodi uten tekst, enten vi snakkerom klassisk musikk, rock, jazz eller danseband kan umulig formidle noe entydig om dette.
Bygstad viser til den sterke virkningen musikk har, og det har musikken utvilsomt. Problemet er at den ikke er entydig, men svært individuell. Jeg nyter klassisk rock, andre synes det er forferdelig. Hvem har rett? Har noen av oss rett? Eller må vi bare respektere at vi har ulik smak, og at den samme musikken kan ha ulik virkning på oss? Jeg forslår det siste.
Kunne jeg ha brukt melodien til Rock around the Clock, med en kristen tekst, som gudstjenestemusikk, spør Bygstad. Jeg er ikke prinsipielt avvisende til noen slags musikksjanger i gudstjenesten, men den må passe godt inn i gudstjenstens helhet og med menighetens profil, slik at den bygger opp under formidlingen av evangeliet og ikke stiller seg i veien for den. Her kreves teft og god dømmekraft. Derfor ville jeg nok i praksis sette noen grenser selv om jeg prinsipielt er åpen. Men det handler om vurdering av kontekst, ikke om teologi.
Poenget mitt med Den norske kirke og pipeorgelet var en smule tabloid, men likevel relevant. Det viser at det blir for enkelt å knytte verdsliggjøring av menigheten til moderne musikk. Det finnes konservative menigheter er åpne for mange slags musikalske uttrykk, og teologisk liberale menigheter som er mer konservative musikalsk. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at populærkulturens uttrykksformer fører til verdsliggjøring av menighetene.
Så har nok Bygstad lest meg litt fort hvis han tror jeg mener at alt som vokser er av Gud. Jeg skrev at «Der Guds Ånd er virksom, vil man se liv og vekst». Det går tydelig fram av sammenhengen at dette handler om kristne menigheter. Om nødvendig kan jeg gjerne presisere at jeg snakker om liv og vekst i form av tro på Jesus og etterfølgelse av ham. Det er selvsagt utelukket at islam eller Jehovas vitner er drevet av Guds ånd selv om de kan vise til vekst.
Jeg savner fremdeles konkrete og teologisk begrunnende kriterier for å utelukke enkelte musikksjangre fra kristen musikk. Men kanskje er det klokt av Bygstad å være litt tilbakeholden her. Per Bergene Holm (Dagen 4. mai) er langt mer konkret, og det går alvorlig galt.
Holm mener at 4/4 takt med betoning av 1. og 3. slag er den naturlige og gudgitte rytmen, og at andre rytmer er opprør mot Gud. Ja, både seksuell umoral og fri abort kan faktisk spores tilbake til avvik fra den rytmen, mener Holm. Det er ingen overdrivelse å si at dette er et ekstremt standpunkt, og det er uten grunnlag i Bibelen.
4/4 takt med betoning av 1. og 3. slag er ikke mer naturlig enn andre rytmer.
Annonse
Holm nevner noen eksempler på rytmer som finnes i naturen: hjerteslag, innpust/utpust, arbeid/hvile, dag/natt. Alle disse rytmene har til felles at de ikke går i 4/4 takt med betoning av 1. og 3. slag. De kan derfor ikke brukes som argument for at denne rytmen er den naturlige. Og uansett er det ikke noe som er normativt bare fordi det kan påvises i naturen. Når man i tillegg hevder at andre rytmer er opprør mot Gud, kreves en argumentasjon bygget på Bibelen. Det finnes ikke hos Holm, naturlig nok, siden Bibelen ikke inneholder noen lære om rytme.
Det er riktig at enkelte rytmer i større grad enn andre er egnet til å sette oss i bevegelse. Men hva så? Bevegelse i rytme er ikke synd. Og jeg vil gjerne se forskningen som påviser at seksuell umoral forekommer oftere hos mennesker som hører på musikk med andre rytmer enn 4/4 takt med betoning av 1. og 3. slag. Hippie-bevegelsen og den seksuelle frigjøringen er komplekse fenomener, og å nevne rytmisk musikk som eneste årsaksforklaring, nærmer seg useriøst.
Jeg strever fremdeles med å forstå hvorfor det er viktig for enkelte å sette grenser for hva slags musikk kristne søsken bør bruke i tilbedelse og lovprisning. Kan vi ikke bare glede oss over det som leder til tro på Jesus og etterfølgelse av ham, også om det har et musikalsk tonefølge som er litt annerledes enn det vi selv foretrekker?
