Alf Danbolt: Det var ikke jeg som forlot Den norske kirke, men den som har forlatt meg

Takk til Sofie Braut for mange tankevekkende og gode kommentarer til aktuelle spørsmål! Men det undrer meg at hun skrev (7/12-23): «Det faktum at noko endeleg oppgjer med Dnk aldri har kome frå konservativt hald, er interessant i seg sjølv.»

Jeg kunne nok mange ganger sagt omtrent det samme i frustrasjon over utviklingen i Den norske kirke mens jeg var aktiv der. Men hva er egentlig et endelig oppgjør? For det har vært mange kraftfulle oppgjør mot utviklingen i Dnk gjennom årene, flere med store omkostninger som rettsaker og avskjedigelser – uten at det har ført til endret kurs i Den norske kirke.

Skuffelsene kom hver gang det ikke ble noe «endelig oppgjør», i stedet måtte vi etterhvert innse at det endelige oppgjøret ble med oss. Det var tungt å erkjenne, men det åpnet for noe helt nytt. Men det nye begynner alltid med ransakende spørsmål og refleksjon rundt den aktuelle situasjon, kanskje noe slikt som dette:

«Vi har et flott kirkeskip i landet. Det har kraftige motorer, og utmerkede fasiliteter. Det er et riktig stort skip hvor det er mange rom og høyt under taket. Noen klager riktig nok over at det er en sikkerhetsrisiko med de store vinduene og de åpne løsningene, men de fleste tenker ikke så mye over det så lenge det er fint vær.

Og så gode stoler og senger som det er ombord i skipet! Dessuten er det et redningsteam ombord som trener i det innvendige bassenget – for skipssiden er så høy at det er litt vanskelig å se noen som ligger i vannet.

Ja, skipet er så stort og flott at det nesten er vanskelig å merke bølger og uvær. Derfor har nok mange glemt at de er på sjøreise med de farer som kan true. Ja, mange har glemt at det kan finnes mennesker i havsnød.

Livet ombord på kirkeskipet Den norske kirke er rikt og spennende. Alle som vil får være med i en komite eller et styre.

Viktige møter holdes stadig i de mange møterommene ombord. Det blir ikke alltid så mye tid til familie, venner og naboer, for det er så mye som skal gjøres. Skipets trykkeri går døgnet rundt for å trykke opp alle sakspapirer og referater etc.

De mange ansatte i sekretariatet har flust opp å gjøre. Det er dessuten flere avdelinger ombord med mange medarbeidere som løper fra det ene til det andre for å holde alt i gang.

Det har vært til dels sterk strid om den kursen skipet skal følge – men det er færre og færre som bryr seg om det fordi man har det så bra ombord. De som kritiserer blir gjerne oppfordret til å reise med en annen båt om de ikke kan finne seg til rette. For poenget er blitt mer og mer selve reisen, og ikke målet.

Biskopene forsøker å finne en felles instruks for livet ombord på skipet. Men samtidig stikker de ut helt motstridende kurs for skipet! Det er klart at det er viktig å ha klare regler for kirkeskipet, men hva betyr egentlig det om kursen er feil?

Kontrasten til de 12 disiplene i en liten fiskerbåt på Genesaretsjøen er stor. Men det underlige er at de var trygge midt i stormen, og de hadde ikke hatt problemer med å dra opp og hjelpe eventuelle andre som også var i nød – båtripa var jo nesten nede i vannskorpen.

Ikke slik og forstå at de ikke var redde, men de hadde Jesus ombord! Har vi det i vår store atlanterhavsdamper av et kirkeskip?

Eller har vi bygget en skute som er så flott og fin, med så mange sikkerhetsdetaljer osv at vi har glemt Jesus? Er vi som Titanic på vei mot undergangen fordi vi i menneskelig overmot overser de farer Guds ord advarer oss mot på veien mot målet?

Det er klart at dette bildet som jeg har tegnet er helt skjevt – fordi det ikke er vi som bygger kirkeskipet. I de fleste gamle kirker finner vi en åttekantet døpefont som et symbol for de åtte sjelene som ble frelst i Noas Ark.

Dåpen er vår frelses ark som fører oss velberget gjennom dommens ild, slik arken førte de åtte velberget gjennom dommens vannmasser. Slik skipet vernet dem mot vannet, vil dåpsvannet verne oss.

Den som lever i dåpens pakt, i syndenes forlatelse for Jesu skyld, er ombord i det kirkeskipet som omfatter mennesker i mange kirkesamfunn, og fra folkeslag over hele jorden. Det er ikke et menneskelaget skip, men et Guds under.

Og det er nettopp her jeg er redd for at vi i vår egen fortreffelighet er i ferd med å lage oss et eget skip slik jeg tegnet det for litt siden, eller kanskje flere? For vi kan dette med å organisere både i kirke og bedehus. Det store spørsmålet er om vi ved dette vårt arbeid faktisk holder kjød for vår arm slik det står i Jer 17,5? ...»

Slik begynte formannens tale som jeg holdt i Organisasjonenes Fellesråd 16/10-1997 med det som i Vårt Land ble kalt en ramsalt kirkekritikk (18/10-97). Fra min side var det rannsakende spørsmål til min egen kirke og det organisasjonsarbeidet jeg også var en del av.

Talen ble trykket i Fast Grunn 6/97. Takk til Dagen som omtalte talen på en god måte (18/10 og 20/10) og forsvarte meg på lederplass i den debatten som fulgte etter foredraget (21/10-97).

Mange ville ha seg frabedt slik kritikk, og bad meg forlate Den norske kirke. Kanskje dette bildet kan fungere som et memento i flere sammenhenger også i dag? Bytt gjerne ut Dnk med eget kirkesamfunn/organisasjon.

Jeg kommer fra bedehusland. Min oldefar ble omvendt som konfirmant i 1846 og ble med blant haugianerne. Som voksen ble han med å danne Bergens Indremisjon, og ble søndagsskolelærer der, før han bygget bedehuset i Sandviken og startet søndagsskole der.

Hans sønn og min farfar fortsatte der han slapp, og min far som etter misjonærtjeneste i NMS og prestetjeneste i Oslo ble rektor på NLA og hovedstyremedlem i Indremisjonsselskapet. Som nyutdannet prest begynte jeg som forkynner i Østre Østfold Indremisjonskrets før jeg ble generalsekretær i Norsk Søndagsskoleforbund.

Jeg kommer fra et kirkelig bedehusland. I min oldefars hjem der flere av byens prester gikk inn og ut, og gjerne overnattet om de kom utenbys fra.

Min farfar skrev i sin dagbok som konfirmant i 1879 om kirkegang hver søndag formiddag og bedehuset på kvelden. Som voksen var han med i det frivillige bispedømmerådet, og en av biskopens støttespillere i Bergen i tillegg til stort engasjement på bedehuset, søndagsskolen, Indre sjø, Havnemisjonen, NMS, avisen Dagen og så videre.

To av hans sønner ble misjonsprester, tre av døtrene giftet seg med prester, og flere i neste generasjon ble prester. Det var egentlig utenkelig å forlate Den norske kirke, men etter mange skuffelser innså jeg at det ikke var jeg som forlot min kirke, men den som hadde forlatt meg og ikke ville ha noe med meg å gjøre om jeg ikke ville følge med på veien bort fra klassisk kristendom.

Stephan Christiansen går hardt ut mot kirkemedlemskap for homofile