All grunn til et stort jubileum

Alexander Kielland har sagt om Hans Nielsen Hauge at «Himlens Gud satte et avtrykk i denne nordmannens sjel så kraftfullt at sporene har satt varig preg på norsk kristenhet og samfunn i alle årene siden. Vi har ikke hatt noen større enn ham. Det er på tide det går opp for oss».

Det er store ord, men det er liten tvil om at Hans Nielsen Hauge har hatt enorm betydning, både i samtiden og for ettertiden og det er all grunn til et stort Hauge-jubileum.

I 2. Kor. 3.13 skriver Paulus «Hvor Herrens Ånd er, der er det frihet.» Frihet! Både åndelig og sosialt forbinder jeg Hauge med dette ordet.

Jeg forbinder Hauge med åndsfrihet, frihet til å uttrykke seg, organisere seg, til å samles, og til å stå for det man er overbevist om. Med klar oppfordring til å bruke sine nådegaver og talenter. Gjennom Hauge-bevegelsen møter vi et myndig lekfolk og mennesker som vil leve troen ut i praksis.

Hauge var vekkelsesforkynner og åndshøvding, men også en samfunnsbygger, gründer og næringslivsleder som har stor betydning i dag.

Hauge formante sine tilhengere om å holde seg til statens religion. Samtidig var kirken sterkt embetsstyrt, og Hauge satte i gang en bevegelse som gjorde opprører mot det hierarkiske samfunnet.

Han utfordret presteskapets stilling overfor det myndige lekfolk med fokus på det allmenne prestedømmet, at alle troende er prester som ikke trenger noen geistlige mellommenn til å representere seg for Gud.

I kampen for forkynnerfrihet utfordret Hans Nielsen Hauge konventikkelplakaten som forbød lekmenn å forkynne uten prestens tillatelse og skulle sørge­ for at staten og presteskapet hadde kontroll med all møtevirksomhet. Det førte til en rekke arrestasjoner.

Hauge skapte heller ingen sentral organisasjon, men han bygde lokale forsamlinger så langt loven tillot. Da loven ble opphevet i 1842 ble det sett som en stor seier for lekfolket i kirken.

Haugianerne på Stortinget stemte imot dissenterloven i 1845. De mente at den var vanskelig å kombinere med statskirkeordningen, men i 1850 skrev noen haugianere brev til regjeringen om å få utredet forholdet mellom kirke og stat og anbefalte den presbyterianske kirkeordningen, som likner på den Den Evangelisk Lutherske Frikirke fikk.

Hans Nielsen Hauge startet en åndelig bevegelse som frigjorde et stort menneskelig og åndelig potensial som ledet frem mot opphevelsen av konventikkelplakaten og som også var med på å legge grunnlaget for det som kom med dissenterloven i 1845, muligheten til å etablere kirkesamfunn utenfor statskirken.

Haugebevegelsen kom til å bety en frigjøring av enkeltmenneske og en anerkjennelse av vanlige menn og kvinners nådegaver, slik de er omtalt i Bibelen.

Selv om Hauge selv ikke dannet noen frikirke – noe som heller ikke ville være mulig på grunn av konventikkelplakaten, var han med å skape det rommet hvor frikirkene kunne leve – nemlig sivilsamfunnet. Det mulighetsrommet og den arena som alle har adgang til, og som staten ikke styrer.

Og selv om Hauge selv ikke dannet frikirker, har vi eksempler på hauganiere som gikk foran i etableringen av flere av frikirkene, som Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn.

Det kan også ha sammenheng med at Haugebevegelsen var stor i USA. Store deler av de som utvandret til USA var haugianere.

Flere av de som gikk foran i etablering av frikirker her hjemme hentet inspirasjon fra utlandet. For eksempel var det haugianeren Elling Eielsen som hadde stiftet den første norske, evangelisk-lutherske frikirken i Nord-Amerika som snakket med sine venner i Vestfold og utfordret dem og støttet opp om stiftelsen av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn i Norge.

I Den Evangeliske Lutherske Frikirke sitt 75-årsskrift fra 1952 kan vi også lese hvordan den eldsteordningen som Hauge beskrev i sitt testamente likner på det Frikirken kom med i 1877, og redaktør Paul Solberg kobler også frikirkefolket til haugebevegelsen.

Det ligger mye fra Hauge og i haugebevegelsen som var til inspirasjon i etableringen av frikirkene.

Hauge-vekkelsen var den første store vekkelsen i Norge. Og den vekkelsestradisjonen som vi forbinder med Hauge har lavkirkeligheten vært eksponent for i ettertiden.

I den haugianske vekkelsen spilte kvinnene en betydelig rolle ved at de fikk være med og sette sitt preg på bevegelsen, for eksempel som forkynnere, og kvinner hadde i den haugianske vekkelsen en mer fremtredende plass enn vanlig på denne tiden. Han var generelt opptatt av at man skulle få bruke sine nådegaver og talenter.

Hauge var den første til å iverksette ideen bak moderne begreper som nyskapning, innovasjon og samfunnsansvar i næringslivet. Gjennom Hauge-vekkelsen har vi et godt eksempel på at evangeliet kan skape sosial endring.

Evangeliet ble forkynt, til frelse for hver den som tror, en tro som også skulle vise seg i praksis, en kraft til sosial endring. Hauge la stor vekt på å tjene Gud gjennom praktisk arbeid.

Med Haugebevegelsen på 1800 tallet vokser også den organiserte diakonale virksomheten frem

Hauge-vekkelsen forandret Norge sosialt, økonomisk, politisk, utdanningsmessig og så videre. Han preget Norge og skapte både endringer i samtid, men la også grunnlaget for endringer i ettertid.

Hauges gründervirksomhet handlet ikke om profitt, men arbeidsmoral - viljen til å utvikle og gjøre noe godt. Målet var ikke personlig fremgang eller velstand, men forsvarlig forvaltning av ressurser han mente han hadde fått av Gud.

Profitten ble reinvestert til nytte for de trengende. Han var opptatt av å hjelpe andre til å finne en vei ut av fattigdom og nød.

Han mente det var en kristenplikt å bedre folks levekår. Hauge og hans nettverk var involvert i etableringen av rundt 150 virksomheter i Norge og skapte flere tusen arbeidsplasser.

5. april 1796 - mens han arbeidet på marken og sang salmen «Jesu, din søde Forening at smage» fikk 25 år gamle Hans Nielsen Hauge et skjellsettende møte med Gud. Han forklarte senere at han ble kalt til å «bekjenne Herrens navn for menneskene og formane dem til å omvende seg».

Fra 1797 til 1804 reiste så Hauge på kryss og tvers av Norge, stort sett til fots og gjerne med strikketøy i hendene.

Arven fra Hauge er en påminnelse om at det kristne budskapet ikke kan hvile på bud og lovbasert tro, men derimot i troverdige og livsforvandlende åndelige erfaringer, som viser sitt sanne ansikt i omsorg for medmennesker.

Selv kunne Hauge føle seg både liten og ubrukelig i tjenesten han gjorde, men Gud viste ham at han var kallet og sendt. Han stolte på Gud, og gikk modig ut i landet. For Hauge var misjon og diakoni integrert i hverandre. Vi har mye å lære av hans enorme frimodighet til å leve et gjennomført gudsliv.