«All in» for Jesus

Nå om dagen går det en debatt i kristne medier om det er lurt å samle tusenvis av ungdommer på Telenor Arena neste sommer til misjonskonferansen «The Send» under slagordet «all in».

Hva forstås med «all in»? Arrangørene legger vekt på at det handler om å våge å si et helhjertet «ja» til å følge Jesus og bety en forskjell der man er, enten det er som skoleelev, fulltidsmisjonær eller i en ordinær jobb. Andre påpeker at et sånt slagord kan bli et problem hvis det ungdommene først og fremst oppfatter er alt de må gjøre hvis de skal satse på Jesus. Stipendiat i religionspsykologi, Espen Gilsvik ved MF uttaler i Vårt Land 25.10 at oppfordring til en slik «maksimalistisk måte å være religiøs på» kan gi negative effekter for ungdommene senere i livet.

De senere år har vi hørt litt for mange historier om unge som opplevde å bli ledet av sterke og karismatiske lederskikkelser til å gå ut over egne grenser.

Her tror jeg de små konfirmantgruppene og andre trygge småfellesskap for unge mennesker kan være viktige. Jeg er med og leder en liten husgruppe for konfirmanter. Vi spiser, leker og prater sammen. At så mange ungdommer er villige til å sette av et år til å utforske hva det innebærer å være en kristen, det er en gave til oss i menighetene. Vi forsøker så godt vi kan å ta vare på muligheten vi har fått.

I disse gruppene skjer noe av det som det ikke alltid blir rom for i forkynnelsen på de store kristne mobiliseringsfestivalene. Her er det tid og anledning til å være undrende, tvilende og spørrende. Det er rom for nyansene i livet. Vi som er noen år eldre får mulighet til å vise både vår egen tro, vår tvil, vår styrke og vår sårbarhet.

Hvis vi skal overlevere troen til neste generasjon, trenger ungdom å møte oss som har levd i denne troen over tid, både i gode og onde dager. De trenger å få stille de vanskelige spørsmålene, og de trenger å bli møtt med respekt for at de har en egen stemme allerede nå. Den skal ingen få ta fra dem!

Men de små trygge gruppene gir ikke alt en ungdom behøver! Utallige ungdommer kan fortelle om at det var på leirer og konferanser de virkelig ble inspirert og utfordret til å ta nye steg i tro.

Jeg husker selv godt den europeiske misjonskonferansen «Mission» i Utrecht, Nederland, nyttårshelgen 1992/93. Da tok jeg et modig skritt fram til et bønnealter og skrev på en lapp at jeg skulle søke om opptak på Misjonshøgskolen i Stavanger. Jeg ga Gud et prøveår, for jeg visste slettes ikke om det var teologi jeg ville studere og om det var misjonær jeg hadde tenkt å bli. Men jeg tenkte at ett år ikke ville skade. For meg var det et epokegjørende skritt. Og det kom etter en sterk og utfordrende misjons-appell fra en av talerne. Han malte for oss muligheter til å delta i Guds misjon. Til å være med og forandre verden og gjøre en forskjell.

Jeg tror ungdommer i dag trenger å høre et nyansert budskap:

– De trenger å høre om en god Far som elsker dem akkurat slik de er.

– De trenger å høre at denne Far vil være med dem alle slags dager.

– De trenger å høre at det å være barn av Far og Jesu søster og bror i denne verden ikke er noen garanti for at vi bare skal leve gode dager, at det også vil komme onde dager, at det sannsynligvis ikke blir et enkelt liv, ikke bare seier og individuell lykke. Slik et liv uten Gud heller ikke kan garantere.

– De trenger å høre at tro ikke først og fremst handler om sterke og gode følelser, selv om åndelige erfaringer kan bli viktige på veien. Viktigere er likevel at troen bygger på et solid historisk fundament ved Jesu død og oppstandelse, en tro som bærer oss både gjennom liv og død, ikke fordi vår tro er sterk, men fordi han vi tror på er sterk.

I tillegg trenger de virkelig å få høre at troen på Jesus ikke bare gjelder en liten time‪ på søndag formiddag‬. At den er mer enn det lille krydderet i en vellykket og rik tilværelse i verdens rikeste land. Denne minimalistiske troen som vi voksne litt for lett tar til takke med, der utfordringene har blitt helt borte i vår egen velferd og jaget etter selvrealisering.

For der vi kan være redde for at ungdommer skal misforstå slagordet «all in», skulle vi kanskje ikke også være litt bekymret for alternativet? Jeg er redd de like ofte møter en voksen tro med bremsene på og forbehold på alle kanter. En tro der Gud henvises til mørkeloftet i våre selvsentrerte livspalass.

Ja visst. Vi trenger nyansene. Og derfor trenger vi å være sammen med ungdommene, ikke bare på en storslått festival på Telenor Arena. Men like mye når de kommer tilbake og møter hverdagen. Det er et stort ansvar og privilegium å få ungdommers oppmerksomhet, slik vi blant annet får hos de tvilende og troende konfirmantene som har kommet til oss i Bymenigheten i år. Derfor ønsker vi både at de skal få møte Gud i det lovsyngende storfellesskapet og i de lavmælte gruppene.

Du som er voksen og som synes det er viktig at ungdommer får et nyansert møte med kristen tro, jeg oppfordrer deg til å gå «all in»! Oppsøk en ungdomsklubb eller et konfirmantarbeid i din nærhet! Det trengs mange – både trygge og utfordrende nærværsvoksne. Troen overlever bare hvis den overleveres.