«All in»-kritikken ligner prestenes fordømmelse av Hauge

Det siste halvåret har debatten gått om «The Send». Som nok resten av innlegget viser, befinner jeg meg i en ganske annen del av kirkefloraen enn opphavet til «The Send», og derav ser røttene i trosbevegelsen/New Apostolic Reformation som grunn til betenkelighet. Det blir ikke temaet i denne omgang, annet enn at jeg støtter meg til hva Arne Helge Teigen har skrevet tidligere.

Lou Engle og The Send-profetiene

Likevel er det noe å tenke over at en del av de samme som kritiserer «The Send» for å kalle ungdom til å gå «all in», samtidig bruker tid og ressurser til å markere 250-årsjubileum for Hans Nielsen Hauge.

For er det noe Hauge og haugianerne representer i norsk kirkehistorie, er det nettopp å gå «all in». Eller slik Hauge selv sang det ved sin kallsopplevelse på markene i Østfold: 

«Meg og hva mitt er, jeg gjerne må miste, om du alene i sjelen vil bo.».

Når jeg leser en del av kritikken mot «The Send», er den veldig lik den presteskapet framførte mot Hauge for 200 år siden. Påstander om fanatisme og en kallsforkynnelse som unge og sårbare mennesker burde spares for. For bak det ufarlige glansbildet vi lager oss av Hauge, må det innrømmes at prestene i hans samtid hadde rett i en del av sin kritikk.

The Send samlet 1100 mennesker i Kristiansand

Innflytelsesrike mennesker som har vært døde en stund kan vi gjenskape i vår eget bilde. Vi kan holde fram Hauge som filantropisk gründer som skaper økt levestandard, og la vekkelsespredikanten som kaller oss til å gå «all in» og setter oss i syndenød, være urørt.

De siste årene har DELK vært synlig i mediene knyttet til brente barn-spørsmålet, og hvordan en streng pietistisk kristendom var til skade for mennesker. Ingen andre kirkesamfunn opprettholdt den haugianske arven så uforandret, så lenge som DELK, og det på godt og ondt.

Om vi aldri så mye vil det, kan vi ikke i Haugejubileet løsrive bevegelsens skyggesider fra dens svært innflytelsesrike opphavsmann. Vi kan ikke glemme prisen for å gå «all in», og den faren det er å gjøre noen feil, når man faktisk velger gjøre noe.

Det spørs om vi ville tålt Hauge noe bedre enn vi tåler «The Send», antakelig ville vi tålt ham enda dårligere, selv om vi feirer ham.

For 2.000 år siden var det en annen forkynner som ble tålt ganske dårlig, faktisk så dårlig at han ble drept på et kors. Han het Jesus og forkynte:

«Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta opp sitt kors og følge meg. For den som vil berge sitt liv skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva gagner det vel ett menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel» (Matt 16,24–26).

I en tid der stolthet, eller «pride» dyrkes, og egenviljen heves for å kunne overstyre selv biologiske fakta som eget kjønn, trenger vi mer kall til etterfølgelse, ikke mindre. Usunne forhold ved «The Send» eller ikke, Jesu forkynnelse må tas på alvor. Det å holde fram kallet til å gå «all in» bør være et eksempel til etterfølgelse, ikke noe å advare mot.

Det som det bør advares mot, er sammenhenger der det ikke enda sterkere forkynnes at han som kaller oss til å gå «all in», allerede har gitt alt for oss først. For slik vi i vår tid mangler den radikale forkynnelsen til etterfølgelse, mangler ofte også evangeliet.

Når evangeliet om Guds ubetingede redning av oss får lyde, tåler vi også kallet til ubetinget etterfølgelse, å gå «all in». Når alt er i orden, står vi frie til å tjene med glede.

På gudstjenestene i menigheten jeg er en del av, sier vi hver søndag etter å ha samlet inn kollekten:
 «Av ditt eget gir vi deg tilbake.» Om vi går «all in», gir vi kun tilbake det vi selv allerede har fått. Det er ikke for mye forlangt.

Sa Jesus at vi skulle gå «all in»?

Faren er nok heller at samlinger som «The Send» står i fare for å definere etterfølgelse for smalt. Etterfølgelse kan være å dra som misjonær til et annet land. Det kan også være å være en småbarnsmor som til Guds ære lever selvoppofrende for sine barn, eller besteforeldre som stadig går den ekstra mila for sine barnebarn. Det kan være en hvilken som helst lønnsarbeider som setter arbeidsmoral og omsorg for sine kolleger over egen vinning.

Problemet med en kristendomsform som vektlegger det ekstraordinære, er ikke at den er for ambisiøs, men at den er for begrensende. For det å gå «all in», kan, og i de fleste tilfeller bør, skje i det stille, i valgene vi gjør hver dag.

For noen år siden feiret vi reformasjonsjubileet markert ved at Martin Luther presenterte sine 95 teser mot avlatshandelen. Den første av dem lød: «Når Herren Jesus sier vend om, mener han at hele den troendes liv skal være et liv i omvendelse».

Det sanne «all in» skjer ikke på en konferanse med den rette forkynnelse og musikk. Det er noe vi kalles til å velge hver dag. Faren er ikke at vi tenker for stort om etterfølgelse, det er at vi tenker for smått.