Alle bør dyrke to prosent av egen mat

Hendelsene i Ukraina setter matvaresikkerhet på dagsorden. Det viktigste er at norske bønder nå får rammer til å produsere mest mulig, samt at myndighetene har beredskapslager og kriseplaner for fordeling av mat i befolkningen.

Alle innbyggere bør i tillegg bidra med en liten egen produksjon.

På en balkong, et flatt tak, i en hage eller på et leid jordstykke kan det produseres urter, poteter eller grønnsaker. Tiltaket vil samtidig kunne gi arbeidstrening, kunnskapsoverføring, fellesskap på tvers av generasjoner samt respekt for jord, mikroliv, natur og biologi. Høsting av frukt og bær og jakt og fiske inneholder ingrediensene opplevelse og matforsyning.

Begrunnelsen for oppfordringen spenner fra arbeidsfellesskap og økt kunnskap om planter og dyr til beredskap og samfunnssikkerhet. Det å være selvforsynt tilsvarende en uke per år kan for mange være passe ambisiøst.

Mat er kunnskap. Årtusenlang erfaring, enkle eller avanserte dyrkingsteknikker og moderne forskning, alt må til for å forsyne verden med mat. Matproduksjon berører miljø, bruk av kjemikalier, erosjon og forvaltning av næringsstoffer. Gjennom en liten egen produksjon bygges en plattform for å kunne delta i meningsutveksling og forstå problemstillinger knyttet til matproduksjon.

For å lykkes kreves et egnet sted, jord med rett PH, tilgang på næringsstoffer, såfrø/settepoteter, utstyr og erfaring. Alt dette vil være mangelvare i en krise. De som da allerede er i gang, vil automatisk rette sitt fokus på hvordan de kan øke sin produksjon. Det er en positiv reaksjon sammenlignet med panikk og det å legge all energi i å springe fortest til butikken.

Verden har allerede en matkrise. Om det ikke blir matvaremangel i Norge er årsaken vår sterke kjøpekraft som sikrer at vi får det vi trenger på bekostning av fattigere land. I solidaritet bør vi nå søke å kjøpe minst mulig av det vi trenger fra utlandet.

Norge kunne i teorien fint ha håndtert vesentlig mindre import av mat. Dette dersom ingenting ble kastet, om alle spiste litt mindre, og om all mat ble likt fordelt. I praksis vil redusert tilgang skape konflikt og store utfordringer i forhold til fordeling og svinn. Egenprodusert mat, selv i et lite omfang, vil ha en stor tilleggsverdi ved at denne produksjonen allerede er ferdig fordelt og distribuert i befolkningen.

Tørke og flom har utfordret den globale matproduksjonen i 2021 og inn i 2022. Tilgangen på kunstgjødsel er sterkt forverret grunnet gasspriser og logistikkutfordringer. På toppen kommer krisen i Ukraina. Det vil derfor nå bli hungerskatastrofer.

Skulle det bli en økning av matvareprisene også i Norge, som får det vi har sett av energipriser til å fremstå som en bagatell, vil det å være selvforsynt med poteter, grønnsaker eller syltetøy noen uker i året framstå som en særdeles nyttig familieaktivitet.

Et måltid er fellesskap, formidling av mattradisjon og noen ganger en minneverdig kulturell opplevelse. Med egenprodusert mat er man involvert i historien, kulturen, kunnskapen, tradisjonen og gleden. Den enkeltes motivasjon kan ligge i gleden av å kunne servere noe særegent og unikt til hverdags eller fest som gir stolthet og ydmykhet, fellesskap og takknemlighet.

Det underliggende og mer alvorlige spørsmålet er likevel: Hvordan vil du bidra til å produsere en liten andel av verdens mat?