Alle kristne kirker er enige i at Gud har åpenbart seg som Fader, Sønn og Hellig Ånd

Takk for påminnelsen (17/2) om alvoret i dette spørsmålet som også Jesus understreket da han advarte mot falske kristuser. Derfor tør jeg ikke holde meg til noen annen enn den Kristus som Peter henviste til.

Han som var tjener og apostel for «Guden og Frelseren Jesus Kristus» (2Pet 1,1) Han som sa: «Jeg, jeg er HERREN (Kyrios), det finnes ingen annen frelser enn jeg.» (Jes 43,11 jf. Hos 13,4).

En disippel lytter til sin mester slik Hjortland skriver, derfor er apostelen Peters ord viktige for meg. Men det betyr å akseptere også det som går ut over min menneskelige forstand. Det eneste vi har å forholde oss til når det gjelder Guds vesen er jo det han har avslørt for oss gjennom sitt ord.

Alle kristne kirker er enige i at Gud har åpenbart seg som Fader, Sønn og Hellig Ånd, og erkjenner at vi som skapninger ikke kan forstå Guds vesen med vår begrensede forstand. Denne enigheten baserer seg på Bibelens ord. Hjortland har på ingen måte klart å sannsynliggjøre sin måte å lese Bibelen på.

Ordet «og» endrer ingenting her slik jeg skrev sist. Hjortland har nok ikke lest så nøye det jeg skrev (9/2) siden han mener jeg tviholder på et enkelt gammelt bibelmanuskript.

Det jeg skrev var at det på gresk ikke endrer betydningen om ordet «og» er med eller ikke. Det er altså ikke min sære tilnærming til bibelverset, men som jeg også siterte stor faglig enighet om dette.

Grammatisk er det verdt å merke seg at det i vers 1 er en genitiv konstruksjon som gjelder én person. Det innledes med én bestemt artikkel (utelatt i norske oversettelser) som gjelder alle substantivene/navnene som følger i samme kasus:

2Pet. 1:1 Simeon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel, hilser dem som har fått den samme dyrebare tro som vi gjennom rettferdigheten fra vår Gud og frelser Jesus Kristus (tou Theou hēmōn kai sōtēros Iēsou Christou). 2 Nåde og fred være med dere i stadig rikere mål ved at dere kjenner Gud og Jesus, vår Herre (tou Theou kai Iēsou tou Kyriou hēmōn). Jf. 2Pet 2,20; 3,2; 18; 2 Tess. 1,12; Titus 2,13; Ef. 5,5; Judas 4, Titus 2,13; 1Joh 5,20

(Den som vil lese en grammatisk behandling av dette henvises til: A. T. Robertson, A Grammar of the Greek New Testament in the Light of Historical Research, London: Hodder and Stoughton, 1919, 785. // Blaß, Friedrich & Debrunner, Albert: Grammatik des neutestamentlichen Griechisch. 14, völlig neubearbeitete und erweiterte Auflage., 1976 §276,3) // Daniel B. Wallace, Greek Grammar Beyond the Basics: an Exegetical Syntax of the New Testament, (Grand Rapids: Zondervan, 1996), 276.)

Som avslutning i denne debatten fra min side, vil jeg peke på de oldkirkelige bekjennelsene og Luthers lille katekismes forklaring til Trosbekjennelsen som gode sammenfatninger av Guds egen presentasjon av seg selv i Bibelen.