Debatt

KJENNSKAP: En dag skal vi stå for dommeren Jesus. Fra flere tekster vet vi at det der vil bli spørsmål om kjennskap, skriver innsenderen.

Alt må være forankret i noe høyere enn en selv

Publisert Sist oppdatert

Den som har lest Ulvehunden av Jack London har der en god beskrivelse på hvordan hunden har en gud som heter menneske; den forankrer altså sin eksistens i noen høyere enn den selv, har noen grenser den vet den ikke kan overtrå, som å bite hånden til gudene, og at denne guden krever absolutt lydighet.

Dersom Jesus er min Gud, min Frelser og min Skaper, og det er han, ikke alene og uavhengig av, men sammen med Faderen og Ånden, da kan han ikke være av samme slag som meg. Som sant menneske hadde han som oss menneskelige behov for mat, søvn etc. Men som sann Gud, født uten synd, kunne/kan han tilgi synder og frelse.

Plassen tillater ikke å ta opp Ireneus’ teologi som Gerard Oord refererer i sitt innlegg (Dagen 8.5). Men på hjemmesiden Foross.no som er del av henvisningen, står: Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet (2 Kor 5,21). Med et av NLMs kjerneord står vi på trygg grunn teologisk.

Dersom Jesus var født med synd, ville han visst av synd; da hadde ikke Gud behøvd å gjøre ham til synd for oss. Men fordi han ikke visste av synd i sitt eget liv (han så jo synden rundt seg bedre enn noen), ble han gjort til synd for oss for at vi skulle bli rettferdige for Gud. Dersom Jesus ikke er av en annen beskaffenhet enn oss – nemlig av fødsel «hellig, god og ren, utskilt fra syndere» (Hebr 7,28), kan han verken være vår Gud, vår Frelser eller vår Skaper, som vår bibel utvetydig sier han er.

Da Peter møtte Kornelius, kom sistnevnte «ham i møte og kastet seg for føttene hans og tilbad ham. Men Peter reiste ham opp og sa: Reis deg, jeg er også bare et menneske» (Apg 10,25–26). Det samme gjorde Paulus og Barnabas da folket i Lystra så på dem som guder og ville ofre til dem.

Hvorfor gjorde ikke Jesus det; hvorfor reiste han aldri, verken før eller etter oppstandelsen noen opp som gjorde det tilsvarende? Bibelen advarer jo på det sterkeste mot slikt. Første bud sier: «Du skal ikke ha andre guder enn meg!» Og Jesus sier til Satan: «Herren din Gud skal du tilbe og bare ham skal du tjene.»

Plassen tillater heller ikke annet enn bibelstedene der folk møter Jesus og kaster seg ned for ham: en spedalsk (Matt 8,2); den spedalske samaritanen (Luk 17,16); disiplene på Gennesaret (Matt 14,33); den kanaaneiske kvinnen (Matt 15,25); kvinnen med blødninger (Mark 5,33); Peter etter fiskefangsten (Luk 5,8); den besatte (Luk 8,28); og synagogeforstander (Luk 8,41).

Noen er snare til å trekke fram skikken i den antikke verden å falle ned for de som hadde høy rang og kalle dem herre. Og disse stedene kan nok ved første øyekast tas til inntekt for innvendingen. Det tales jo ikke her om at noen av dem ba til/tilba Jesus, men bare at de innser hans storhet og den makt han har fått fra Gud, og viser ham ærbødighet.

Litt verre er det vi hører angående den blindfødte i Joh 9,38 som sa: Jeg tror, Herre! Og han falt ned for ham i tilbedelse. Men han kunne jo ha tilbedt Faderen, kan innvendes?

Men om vi forflytter oss til etter oppstandelsen, blir bildet atskillig klarere. «Men de elleve disiplene drog til det fjellet i Galilea hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham ...» (Matt 28,16–17). Og da de steinet Stefanus, den første martyr, ba han: Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! (Apg 7, 59–60).

Å påkalle Jesus, og det gjør man bare med Gud, ellers blir det avgudsdyrkelse, var et av ID-merkene til Urkirken. Etter at Saulus møtte Herren Jesus, satt han blind i tre dager i Damaskus. Så ble han døpt. «Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds Sønn. Alle som hørte det, ble ute av seg selv av undring og sa: Er ikke dette han som i Jerusalem ville utrydde alle som påkaller dette navn?» (Apg 9,20–21a).

Den samme innarbeidede praksis finner vi i innledningshilsningen til korinterne, der Paulus bl.a. skriver til alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre (fra 1 Kor 1,1–2). Ved en spesiell anledning i Efesos kom det «frykt over alle, og Herren Jesu navn ble prist» (Apg 19,17).

Vi gjør det samme i dag; påkaller Gud Sønnen og priser hans navn.

Jeg takker Oord for hans trøst om at vi to navngitte som tror annerledes enn ham ikke er de eneste. Det er alltid godt å stå sammen med andre.

Men jeg vil replisere en oppfordring til alle som tror som ham: Dere skal en dag stå for dommeren Jesus. Fra flere tekster vet vi at det der vil bli spørsmål om kjennskap (Matt 7,23; 25,12); Joh 10,14: «... Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg».

Er du komfortabel med der å måtte si: Jeg vet, Jesus, at du ble født med en fallen natur, og du har vært et godt forbilde for meg fordi du aldri syndet til tross for dette faktum. Som din medarbeider, du var jo helt og fullt lik meg, har jeg prøvd å leve opp til ditt høye ideal!

Jeg håper av hjertet ikke det!

Powered by Labrador CMS