Alvorlig og trist

Både Tarjei Gilje (23.09) og Espen Ottosen (24.09) distanserer seg fra et bibelsyn som innebærer at en leser Bibelen bokstavelig med hensyn til skapelsen. Ottosen mener dog at han både tror at Bibelen er sann og at Gud har skapt verden.

Å omtale Bibelen som sann samtidig som man distanserer seg fra en bokstavelig lesning er svært utbredt i moderne teologi. Men vi skal være klar over at en med sann dermed tenker på noe ganske annet enn at Bibelen forteller historisk virkelighet.

Noen eksempler fra den moderne teologi: Jobs bok formidler sann innsikt om lidelsens problem selv om Job ikke er en historisk person. Jonaboken kan si oss noe sant om Guds omsorg for hedningene selv om historien om Jona bare er en fiksjon.

Og på samme måte med skapelsesberetningen. Den kan formidle sannhet selv om den ikke skal leses som en beretning om hvordan Gud skapte verden.

Og så kommer selve krumtappen i dette synet: Gud har aldri ment at disse tekstene skal leses som historie.

Det er poetiske eller mytiske skildringer som gjør bruk av den naive forståelse av virkeligheten som menneskene hadde i tidligere tider, uten at vi dermed i vår moderne tid med en helt annen innsikt skal kjenne oss bundet av dette.

Nei, vi har en helt annen vitenskapelig innsikt. Vi bør derfor ikke la oss anfekte av den naive framstillingen av skapelsen, men kan nøye oss med å lese det som en beretning om at Gud har skapt verden. Punktum.

Hvordan Gud skapte, og når det skjedde, må vi imidlertid spørre naturvitenskapen om, for det kan ikke skapelsesberetningen fortelle oss.

Ut fra denne tankegang kan man rette skarp kritikk mot slike som leser Bibelen bokstavelig. De leser Guds ord i strid med intensjonen. Det er Guds frelsesråd Skriften vil formidle, ikke en presis historisk skildring av skapelsen, og så videre.

Det er imidlertid avgjørende for den bibelske åpenbaring at den er historisk. Guds frelsesråd utfolder seg i historien. Derfor er Skriftens forhold til historien ikke en uvesentlighet, men alt står og faller med at Skriftens beretninger er historiske.

Det er sant at Skriften ikke sier alt vi kan ønske å vite om skapelsen. Men det som sies er historisk sant og det kan ikke gjøres ugyldig (jf Joh 10:35). Gud skapte for eksempel de ulike planter og dyr hvert etter sitt slag. Det gir ikke rom for noen makroevolusjon.

Og Skriften har en enhetlig kronologi helt fra Adam. Enten er denne kronologien feil og Skriften et falskneri, eller så er den sann.

Det finnes ingen mellomposisjon, det vil si at kronologien er feil, men Skriften er likevel sann. Da tukler man med sannhetsbegrepet.

Den moderne teologis måte å lese Skriften på strider mot Skriftens egen lesning. Skriften får ikke tolke Skrift, men man lar naturvitenskapelige teorier styre lesningen av Skriften.

Både Jesus og apostlene seg til skapelsesberetningen og vannflommen som historisk virkelighet, historisk sann inntil ordlyden. Det ser vi av 2 Pet 3:3-6 og Mt 19:4; 24:37-39 og mange andre steder.

Men nå løser den moderne teologi dette ved å si at også Jesus og apostlene var barn av sin tid, bundet av sin tids forestillinger, både om Det gamle testamentes historiske sannhet og en naiv forståelse av virkeligheten.

Vi moderne og opplyste mennesker vet alt så mye bedre enn dem. Mot dette hovmodet bør vi legge oss på minne Guds ord til Job: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Har du innsikt, så fortell meg det!» (Job 38:4).

For Jesus og apostlene var det nok å vise til det som sto skrevet, og dermed var saken avgjort. Har dere ikke lest, sa Jesus. Både beretningen om skapelsen, om Adam og Eva, vannflommen, Job og Jona osv leses i hele Skriften som historisk sannhet.

At også Årikstad leser Bibelen slik (boken Guds verden) har skapt sterk debatt både i Vårt Lands og Dagens spalter.

At spottere som Richard Dawkins og Dag O. Hessen (sentrale evolusjonister) gjør narr av troen på Skriftens skapelsesberetning er å forvente, men at Ottosen og Gilje distanserer seg fra denne troen er langt mer alvorlig og trist.

For skråsikkert om skapelsen

På leit etter kyrkjeleg framtid