Debatt
Åndelig dømmekraft eller smak og behag?
Frode Granerud kommer i Dagen 06.05 med et tilsvar til et par av mine innlegg i musikkdebatten. Han etterlyser bl.a. objektive kriterier for bedømmelse, en helt legitim etterlysning. Før jeg går nærmere inn på dette, vil jeg imidlertid understreke tre saker:
Skal det kunne være en meningsfull samtale om musikkspørsmålet, må en for det første kunne holde seg til saken, dvs. ikke snakke om tekster, ikke om musikernes/sangernes personlig fromhet eller inderlighet, instrumenter, eller arrogant avfeie hele problematikken med at de fleste organisasjoner og kirkesamfunn nå har innsett at moderniteten på dette området er til gagn for evangeliet. (Også her står vi overfor det C.S. Lewis kalte «kronologisk snobberi».)
Annonse
For det andre er det et grunnleggende premiss at det som skjer i det hellige rom, skiller seg fra det som foregår i den sekulære verden. Dette gjelder ikke bare verbalt – hva som kommuniseres med ord – men også øvrige uttrykk. Slik har det vært igjennom hele historien: Både skilte tempelmusikken i det gamle Israel seg fra de omkringliggende folkeslags gudstjenestemusikk, likesom det samme har vært tilfelle i den kristne kirke helt opp til nyere tid. Det er en kirke- og teologihistorisk nyhet at en trekker musikk og andre ytringsformer hentet fra underholdnings- og populærkulturen inn i det hellig rom.
For det tredje har det vært et hovedpoeng å peke på at musikk ikke bare er et spørsmål om smak og behag på et område som en mener kan klassifiseres som åndelig nøytralt, og derfor et adiaforon. Musikk påvirker sinnet – til dels på dyptgående måter – og er derfor noe som ikke er uvedkommende for sunn åndelig veiledning. Kjell Grønbeck har (i Dagen 06.05) dokumentert hvordan dette er noe en har vært klar over gjennom hele kirkens historie.
Kirkehistorisk har dette vært nedfelt innen tre fagområder: Liturgikk, hymnologi og musikkteologi, fagområder som i stor grad er terra incognita i våre dager.
Rent faktisk kan en i dagens situasjon iaktta hvordan ulike musikksjangere henger sammen med forskjellige typer spiritualitet: Den som styrer musikken i en menighet, styrer langt på vei «ånden» i menigheten. Musikken som anvendes i en menighet, sier mye om hvilken identitet menigheten har. Likeledes kan en se hvordan svært mange tillegger «sin» musikk så stor betydning, at det å sette spørsmålstegn ved den, blir ensbetydende med et angrep på deres identitet. Dette er årsak til den underlige aggresjon som gjør seg gjeldende hos mange så snart en begynner å stille spørsmål her.
Når en slik – rent empirisk – kan konstatere hvor sterkt musikk virker både kollektivt, i menighetens samling, og hos den enkelte rent personlig, bør dette i seg selv gi tilstrekkelig grunn til å hevde at dette er et spørsmål som bør behandles med alvor rent teologisk. Når det er blitt et dogme at musikkspørsmålet er et adiaforon, og at alt derfor kun handler om hva en subjektivt måtte like, har en allerede i utgangspunktet avskåret seg fra muligheten for å utøve åndelig dømmekraft. I stedet bruker en sin teologi til å legitimere det de fleste måtte synes om.
Og da kommer vi til spørsmålet om kriterier. Klassisk tenkning har på dette område knyttet sammen tre hovedsaker: Det sanne, det gode og det skjønne, eller – om man vil – dogmatikk, etikk og estetikk. Det estetiske – det som har med de ulike kunstformer å gjøre – har vært definert av det sanne og det gode. Forbindelsen mellom det sanne, det gode og det skjønne har vært retningsgivende i all kirkemusikalsk teologi helt fram til opplysningstiden. Men med opplysningstiden, og da først og fremst gjennom Kants og hans etterfølgere, oppløses forbindelsen mellom estetikk, dogmatikk og etikk. Estetikken – dvs. alle kunstformer – reduseres til et spørsmål om den gode smak, og får egenlovmessighet.
Dette er den idéhistoriske bakgrunnen for dagens situasjon der en ensidig hevder at alt dreier seg om smak og behag i musikkspørsmålet. Når dette så er knyttet sammen med nyttetenkningen rundt «virkemidler» som er hentet inn fra amerikansk evangelikal tradisjon, blir det nærmest umulig å vinne gehør for klassisk kristen tenkning på dette området.
Nå skal det medgis at det ikke alltid er mulig å sette skarpe grenser i musikkspørsmålet. Men det er ikke ensbetydende med at det ikke finnes grenser. Derfor kunne det være nyttig å bli konkret: Vil Granerud f.eks. kunne tenke seg å bruke Bill Haley & His Comets «Rock around the clock» som gudstjenestemusikk (med en kristen tekst til)? I tilfelle «ja», med hvilken begrunnelse? Eller eventuelt – hvorfor ikke?
Annonse
Klassisk kristen tenkning rundt forholdet til ulike kulturelle ytringer har støttet seg til Paulus’ veiledning: «Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det!» (Fil 4,8).
Samtidig har apostelens bønn for menigheten vært viktig: «– dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag …» (Fil 1,9f). Bibelen gir ingen kasuistisk liste over alt vi som troende kan bli stilt overfor her i verden. Men den peker på nødvendigheten av åndelig dømmekraft.
Så synes jeg nok at Granerud bør holde seg for god til den lettvinte argumentasjonen han gir til beste i slutten av sin artikkel, nemlig at orgelet i Den norske kirkes gudstjeneste ikke har bevart Dnk fra forfall. Dette har jeg da aldri hevdet. Men jeg vil hevde at den klassiske liturgien, overlevert fra oldkirken, er ett (av flere) bolverk gitt for å verne Guds folk.
Til sist vil jeg bemerke at Graneruds henvisning til Gamaliels kriterium i Apg 5 («… er dette råd eller dette verk av mennesker, så vil det gå til grunne. Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det») er en smule ubetenkt. Legges dette kriteriet til grunn, vil en kunne hevde at både Jehovas vitner og islams fremvekst må være av Gud, ettersom disse retningene slett ikke ser ut til å ligge på sotteseng.
