For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

5 uker - 5 kroner Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

KJØP

Debatt

STIL: Musikken som anvendes i en menighet, sier mye om hvilken identitet menigheten har, mener Jan Bygstad.

Åndelig dømmekraft eller smak og behag?

Publisert Sist oppdatert

Frode Granerud kommer i Dagen 06.05 med et tilsvar til et par av mine innlegg i musikkdebatten. Han etterlyser bl.a. objektive kriterier for bedømmelse, en helt legitim etterlysning. Før jeg går nærmere inn på dette, vil jeg imidlertid understreke tre saker:

Skal det kunne være en meningsfull samtale om musikkspørsmålet, må en for det første kunne holde seg til saken, dvs. ikke snakke om tekster, ikke om musikernes/sangernes personlig fromhet eller inderlighet, instrumenter, eller arrogant avfeie hele problematikken med at de fleste organisasjoner og kirkesamfunn nå har innsett at moderniteten på dette området er til gagn for evangeliet. (Også her står vi overfor det C.S. Lewis kalte «kronologisk snobberi».)

For det andre er det et grunnleggende premiss at det som skjer i det hellige rom, skiller seg fra det som foregår i den sekulære verden. Dette gjelder ikke bare verbalt – hva som kommuniseres med ord – men også øvrige uttrykk. Slik har det vært igjennom hele historien: Både skilte tempelmusikken i det gamle Israel seg fra de omkringliggende folkeslags gudstjenestemusikk, likesom det samme har vært tilfelle i den kristne kirke helt opp til nyere tid. Det er en kirke- og teologihistorisk nyhet at en trekker musikk og andre ytringsformer hentet fra underholdnings- og populærkulturen inn i det hellig rom.

Powered by Labrador CMS