Debatt
STIL: Musikken som anvendes i en menighet, sier mye om hvilken identitet menigheten har, mener Jan Bygstad.
Adobe Stock
Åndelig dømmekraft eller smak og behag?
Frode Granerud kommer i Dagen 06.05 med et tilsvar til et par av mine innlegg i musikkdebatten. Han etterlyser bl.a. objektive kriterier for bedømmelse, en helt legitim etterlysning. Før jeg går nærmere inn på dette, vil jeg imidlertid understreke tre saker:
Skal det kunne være en meningsfull samtale om musikkspørsmålet, må en for det første kunne holde seg til saken, dvs. ikke snakke om tekster, ikke om musikernes/sangernes personlig fromhet eller inderlighet, instrumenter, eller arrogant avfeie hele problematikken med at de fleste organisasjoner og kirkesamfunn nå har innsett at moderniteten på dette området er til gagn for evangeliet. (Også her står vi overfor det C.S. Lewis kalte «kronologisk snobberi».)
For det andre er det et grunnleggende premiss at det som skjer i det hellige rom, skiller seg fra det som foregår i den sekulære verden. Dette gjelder ikke bare verbalt – hva som kommuniseres med ord – men også øvrige uttrykk. Slik har det vært igjennom hele historien: Både skilte tempelmusikken i det gamle Israel seg fra de omkringliggende folkeslags gudstjenestemusikk, likesom det samme har vært tilfelle i den kristne kirke helt opp til nyere tid. Det er en kirke- og teologihistorisk nyhet at en trekker musikk og andre ytringsformer hentet fra underholdnings- og populærkulturen inn i det hellig rom.