Åndelige hustruer? Det høres jo helt fjernt ut

I mars 1999 lanserte Vårt Land en uvanlig reportasjeserie. Den handlet om at nyreligiøse mennesker hadde møtt Jesus, og om vanskeligheter i menigheten Oslo Vineyard.

Jeg var 18 år gammel. Aldri har det vært så spennende å lese avisen som akkurat disse dagene. Det var litt som å følge en kriminalserie. Spenningen ble holdt i live fra dag til dag, godt fortalt av journalistene Jan Eikeland og Johannes Morken.

Nå, drøyt 25 år senere, er det fortsatt interessant å lese om alt som skjedde den gangen. Tankevekkende nok har vi, såvidt jeg vet, ikke sett noen lignende bevegelser i nyreligiøse miljøer siden. Det har vært mange andre kontroverser i Kristen-Norge, men ingen som denne.

I tillegg til at dette var sjeldent godt journalistisk håndverk, berørte serien meg også på et annen plan. For mange av dem som ble omtalt var folk jeg selv hadde hørt tale i menigheten jeg fortsatt tilhører. Også Kjell Aasmundrud hadde vært der. Men hva var det som skjedde i Oslo Vineyard?

En av hovedpersonene i serien, daværende pastor Aasmundrud, hadde tidligere vært pastor i Hamar Frikirke. Han startet Vineyard-menigheten i hovedstaden i 1992.

På denne tiden var mange norske kristenledere fascinert av Vineyard-bevegelsen. Det gjaldt ikke minst folk med tilknytning til Oase og lignende miljøer. Vineyard-folkene var karismatiske, men ikke så ytterliggående og oppjaget som trosbevegelsen.

Man kunne få sterke åndelige opplevelser uten at noen måtte stå på scenen og rope og skrike og piske opp stemningen. Flere av de norske Vineyard-lederne, antakelig de fleste, hadde i likhet med Aasmundrud luthersk bakgrunn.

For å forstå historien om Lysbærerne må vi også huske at 1990-tallet for mange norske kristne var preget av forventning om vekkelse.

Kort tid før historien ble kjent i Vårt Land, var jeg på leir med Ungdom i Oppdrag på Hedmarktoppen hvor vi fikk høre om dette fantastiske som var i ferd med å skje blant nyreligiøse mennesker, særlig i Trondheim. Det var vekkelse på gang!

Men så gikk ting altså helt annerledes. Aasmundrud måtte slutte som pastor, Oslo Vineyard havnet i en krise som skulle komme til å prege menigheten i mange år fremover. Hvordan kunne det bli slik?

Reidar Paulsen, som var min pastor gjennom mange år, fortalte meg at han trodde det kunne være Aasmundruds sterke lengsel etter vekkelse som hadde satt dømmekraften til side. Dette forklarer ikke alt, men jeg tror det kan være en nyttig og treffende observasjon.

For meg er nettopp dette den viktigste lærdommen å ta med seg, også når det 25 år senere er færre som husker dramatikken rundt Lysbærerne.

For det er ingen grunn til å tvile på at det var ting på gang. Vi kan godt anerkjenne at det var nyreligiøse mennesker som var i ferd med å bli kjent med Jesus på ekte. Men vi må også øve oss i å anerkjenne at selv om noe ser imponerende ut, trenger det ikke å være verken sunt eller bærekraftig.

Når jeg i år har lest gjennom avisartiklene fra 1999 på nytt, og ikke minst de påfølgende debattinnleggene, er det en ting til som slår meg. Det Vårt Land gjorde den gangen, med å omtale en pågående konflikt som hadde skapt store vanskeligheter både i en menighet og blant de frikirkelige pastorene i Oslo, var nok mindre vanlig da enn nå. Og det fremkom tydelig at flere av pastorene syntes dette var noe de burde få ordne opp i selv, uten at kristne medier skulle blande seg inn slik de gjorde her.

En slik taushetskultur er det enda viktigere å motarbeide nå enn det var da. I en tid hvor kristne miljøer opplever å være under sterkere ytre press, er det desto viktigere å spille med åpne kort.

Det gjelder overfor egne medlemmer, og det gjelder overfor offentligheten. Også de kristne mediene bærer et alvorlig ansvar for å minne om at kritikkverdige forhold ikke er forbeholdt dem vi ikke liker.

Hvis mediene selv bare formidler positive historier fra kristne miljø, blir det enda vanskeligere å rydde opp der det er nødvendig. Det blir enda vanskeligere å stå frem med vonde historier, og det blir enda vanskeligere å ta oppgjør med ledere som har misbrukt sin tillit. Konsekvensene av det kan være dramatiske.

Det blir vi minnet om når vi nå leser om hvordan krisen preget Erling Rimehaug.

Jeg har i alle år regnet den mangeårige Vårt Land-redaktøren som mitt viktigste forbilde i pressen, fordi han klarte å kombinere dyp kristelig forankring og åndelig innsikt med god forståelse av politikk og samfunn.

Derfor gjorde det også den gangen særlig inntrykk både å få vite at han hadde hatt en sentral rolle i Oslo Vineyard, og at det ble tungt for ham da utviklingen gikk i en annen retning enn den ønskede.

Mye har forandret seg siden 1999. Men de grunnleggende mekanismene er gjenkjennelige. Det er slett ikke ukjent at åndelige ledere mener å ha rett til særlige privilegier. Det kan være økonomiske eller seksuelle.

Det er heller ikke ukjent at apparatet rundt disse lederne trer støttende til når de blir utsatt for kritikk. Trangen til å beskytte profilerte ledere kan fortsatt være sterkere enn trangen til å avdekke sannheten.

Og tradisjonelle gruppedynamikker har blitt forsterket med sosiale medier. Nå er det enda lettere enn før å si for eksempel «Se hvor mange følgere han har på Instagram, dette må jo være fra Gud!»

Men tallene kan lure oss. Akkurat som en engasjert forkynner kan lure oss. Både før og nå kan mennesker mennesker være villige til å gi avkall på etablerte prinsipper om rett og galt, om sunt og usunt, hvis vi får ferten av noe vi tror er det helt store. Da kan det være tungt å heve stemmen for å stille spørsmål eller protestere.

Derfor trenger vi å minne hverandre om behovet for å skjelne. Vi kan si som apostelen Paulus i hans første brev til tessalonikerne: «...prøv alt og hold fast på det gode.»

Spørsmålet er ikke hva som er det nyeste og heftigste pastoren har sagt. Spørsmålet er hva som stemmer med Guds ord. Det gjelder til og med når noen snakker om vekkelse.

Akkurat da kan det faktisk være ekstra viktig å skjelne. Enten det gjelder åndelige hustruer eller andre ting vi vanligvis ikke ville ha godtatt.