Åndsdåp og åndsfylde

På nytt har debatten om åndsdåp dukket opp i Dagens spalter. Både i Pinsebevegelsen og i karismatiske kretser lærer man gjerne at åndsdåpen er en «second blessing», en annen velsignelse etter gjenfødelsen. Tegnet på om man er åndsdøpt er tungetale.

Det er ikke noe galt verken med åndsopplevelser eller tungetale, men teologien blir etter min mening litt for snever. Da har det lett for å bli et A-lag: de som er åndsdøpt og taler i tunger, og som gjerne ser ned på B-laget: De som ikke er åndsdøpt. Dermed skapes det lett misunnelse og splittelse. – Jeg kjenner flere som har strevet og slitt og vært fortvilet fordi de aldri fikk den åndsopplevelsen andre vitnet om.

Jesus lovte sine disipler at de skulle bli døpt med Den hellige ånd. (Apg 1,5) Det skjedde pinsedag. Paulus bruker også uttrykket i 1 Kor 12,13: «For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke.» Dette sikter til grunnleggende åndsmeddelelse som skjer ved tro og dåp, slik Peter forkynte pinsedag: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave» (Apg 2,38).