Debatt
Åndsdåp og åndsfylde
På nytt har debatten om åndsdåp dukket opp i Dagens spalter. Både i Pinsebevegelsen og i karismatiske kretser lærer man gjerne at åndsdåpen er en «second blessing», en annen velsignelse etter gjenfødelsen. Tegnet på om man er åndsdøpt er tungetale.
Det er ikke noe galt verken med åndsopplevelser eller tungetale, men teologien blir etter min mening litt for snever. Da har det lett for å bli et A-lag: de som er åndsdøpt og taler i tunger, og som gjerne ser ned på B-laget: De som ikke er åndsdøpt. Dermed skapes det lett misunnelse og splittelse. – Jeg kjenner flere som har strevet og slitt og vært fortvilet fordi de aldri fikk den åndsopplevelsen andre vitnet om.
Jesus lovte sine disipler at de skulle bli døpt med Den hellige ånd. (Apg 1,5) Det skjedde pinsedag. Paulus bruker også uttrykket i 1 Kor 12,13: «For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke.» Dette sikter til grunnleggende åndsmeddelelse som skjer ved tro og dåp, slik Peter forkynte pinsedag: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave» (Apg 2,38).
Å bruke det som skjedde i Samaria da Peter og Johannes kom og la hendene på dem som var blitt frelst ved Filips forkynnelse, slik at de fikk Den hellige ånd, holder ikke. Her står vi ved et historisk særtilfelle. Evangeliet var blitt forkynt for ikke-jøder. Dette måtte ha apostolisk godkjennelse.
Forkynnelsen for hedningen Kornelius er et nytt kapitel i misjonshistorien. Her må Jesus selv vise Peter at frelsen også var for hedninger ved å gi dem Ånden før de var døpt. Det blir like feil å gjøre disse hendelsene til norm som å si at alle bør bli frelst slik som Saulus i Damaskus.
Hvis åndsdåpen var en senere velsignelse man skulle etterstrebe, er det underlig at det ikke finnes noen oppfordring til å bli døpt med Ånden. Men det finnes en annen oppfordring: «Bli fylt av Ånden.» «Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden» (Ef 5,18).
Å bli fylt av betyr å bli behersket av. Dypest sett er det vel ikke vi som skal får mer av Ånden, men at Ånden skal få mer av oss, mer råderett og rom. Sammenligningen med alkohol er treffende. Den som er full på grunn av vin, er behersket av alkoholen. Men det fører til utskeielser. Den som er fylt av Ånden er behersket av Ånden. Det fører til lovsang, takknemlighet, ydmykhet, frimodighet, kjærlighet og kraft.
I Ef 5,18 er denne oppfordringen gitt i presens, imperativ, flertall, passiv.
– Presens på gresk uttrykker det som ikke er avsluttet: Bli fylt og bli stadig på nytt fylt, kan vi oversette det. Det betyr lite om du ble fylt en gang i fortiden hvis du ikke er det i dag.
– Imperativ er bydeformen: Det er en ordre, ikke er forslag! Det er Guds vilje. (Ef 5,17)
– Flertall betyr at dette er for alle kristne, ikke bare for noen spesielt, religiøst interesserte!
– Passiv betyr at det er noe som må skje med oss. Det skjer ved å tro på Guds løfter, (Gal 3,5) ved bønn og forbønn (Luk 11,13) og når vi går ut i de gjerninger Gud har lagt ferdige for oss (Apg 5,8).
Noen blir fylt med Ånden som en gradvis prosess; det beskrives altså med presens av verbet «fylle». Det brukes også imperfektum av samme verbet om noe som skjedde gradvis i fortiden: «Men disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd» (Apg 13,52).
For andre kan det skje med sterk, markerte opplevelser. Det har vi flere eksempler på i Apostlenes gjerninger. Da blir det på gresk brukt en annen form av verbet som heter aorist og som uttrykker det momentane i fortiden. Disiplene ble aoristfylt på pinsedag (Apg 2,4), men de ble også aoristfylt på nytt og på nytt.
Det at du lengter etter mer fra Herren, viser bare at du har funnet ham du lengter etter.
Da Peter ble innkalt til Det høye råd for å gjøre rede for helbredelsen av en 40-åring som var født lam, ble han aoristfylt av Ånden og forkynte med frimodighet:
«Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12).
Da forfølgelsen satte inn mot den unge menigheten, samlet de troende seg til bønn. Da ble de alle aoristfylt med Den hellige ånd og de talte Guds ord med frimodighet (Apg 4,31).
Det samme opplevde Paulus overfor trollmannen Elymas på Kypros. Paulus ble første gang fylt av Ånden da han ble døpt (Apg 9,17). Aoristfylt av Ånden fikk han kraft til å gjøre et mirakel: Trollmannen Barjesus som motarbeidet misjonærene ble blindet for en tid. Se Apg 13,9ff.
Det er denne markerte opplevelsen mange kaller for «åndsdåp», eller «å døpes med Ånden». Første gangs opplevelse kan være livsforvandlende. Har man levd et tørt og tomt kristenliv, oppleves det som om alt er blitt nytt. Vi har mange vitnesbyrd om hvordan en slik åndsfyldeopplevelse førte til en rik tjeneste. Tenk på vår egen Hans Nielsen Hauge, eller store forkynnere som Charles Finney, Dwight L. Moody med flere.
Men det finnes også eksempler på mennesker som har fått stå i en rik tjeneste uten å ha én spesiell opplevelse å se tilbake på, eller tungetale.
For mange år siden hadde jeg gleden av å være taler på en mannskonferanse sammen med dr. Einar Lundby. Jeg underviste om nådegavene. Etterpå sa Lundby: «Jeg har erfart alle de gavene som beskrives i 1 Kor 12,8–10 bortsett fra tungetale.
Måten er altså ikke det viktigste, men at vi stadig lever fylt av Den hellige ånd.
Det er som med omvendelsesopplevelsen. Noen blir frelst som ved et lynnedslag. Andre som ved en stille soloppgang.
Det er fint å høre vitnesbyrd om at folk har opplevd sterke ting med Herren. Det skal man takke Gud for. Men det er feil å kreve at alle skal oppleve det samme eller se ned på dem som ikke har samme erfaringer.
Det er alltid mer å hente hos Herren. Bli heller ikke misunnelig, men jag etter å kjenne Herren. Det er ikke bare «den andre velsignelsen» som noen snakker om. Det er tusener av velsignelser som venter den som søker Herren. Det at du lengter etter mer fra Herren, viser bare at du har funnet ham du lengter etter.