Anerkjennelsen av Palestina er et bunnpunkt for norsk Midtøsten-politikk

Så kom den altså, den anerkjennelsen av en palestinsk stat som utenriksminister Espen Barth Eide tidligere har forhåndsvarslet.

Fra og med 28. mai vil Norge anerkjenne Palestina som selvstendig stat. Trekket er samkjørt med EU-landene Irland og Spania som offentliggjorde sine egne avgjørelser samtidig.

Nå blir den palestinske representasjonen i Norge oppjustert til en ambassade. Utover det kommer ingen verdens ting til å skje.

Ja, bortsett fra at Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og alle andre regjeringsrepresentanter har gjort seg selv uspiselige for Israel. På den mest mulig effektive måten.

Det spiller ingen rolle hvor mange ganger Jonas Gahr Støre gjentok på pressekonferansen der nyheten ble kjent at Norge er en venn av Israel. Det er bare tomme ord. Handlingene hans teller mye mer.

Og anerkjennelsen av en palestinsk stat er en Israelfientdlig handling. Det må det ikke være noen som helst tvil om.

Det er et meget sterkt signal når Israel trekker ut sitt diplomatiske personale i protest mot Støre-regjeringens avgjørelse.

Ambassadør Avi Nir-Feldklein setter seg på flyet til Israel onsdag eller torsdag. Og da vil den jødiske staten ikke ha noen ambassadør lenger på norsk jord den nærmeste tiden.

Israels ambassadør forlater landet: – Jeg reiser i dag eller i morgen

Men terroristene i Hamas, de takker Norge.

Dette er åpenbart et bunnpunkt for norsk Midtøsten-politikk. Og det gjelder ikke bare det havarerte forholdet til Israel.

For regjeringen ødelegger faktisk også for seg selv. Etter dette vil Israel se på Norge som en motpart i konflikten.

Nå kan Espen Barth Eide vinke farvel til alle drømmer han måtte ha hatt om en form for norsk meglerrolle i Midtøsten.

Det utenriksministeren nå har gjort er diplomatisk selvskading. Han har effektivt og helt på egen hånd krøpet ned i israelernes utenrikspolitiske fryseboks.

I fremtiden kan Espen Barth Eide like gjerne holde seg hjemme og spare norske skattebetalere for de dyre reisene hans til Midtøsten. De kommer ikke til å ha noen substansiell effekt.

Og til hvilken nytte er det regjeringen har torpedert sitt eget fremste utenrikspolitiske prestisjeprosjekt, drømmen om å skape fred i Midtøsten? Hva er det for slags stat Norge nå har anerkjent?

Det er et land som ikke eksisterer. Som mangler internasjonalt anerkjente grenser. Som styres av 88 år gammel president som ikke har blitt utfordret i valg siden 2006, et valg der terrororganisasjonen Hamas for øvrig fikk flest stemmer.

Den såkalte staten har heller ikke kontroll over sitt territorium, bortsett fra en liten bit av Gaza-stripen der Hamas tviholder på makten og fortsetter å bruke sin egen sivilbefolkning som menneskelige skjold.

Og apropos terror. Det er grunn til å merke seg det som forfatteren Salman Rushdie sier om en fremtidig palestinsk stat. Rushdie er et av de nålevende menneskene som sterkest har opplevd trusselen fra islamistisk terror. Han bærer selv merkene av den på sin egen kropp etter knivangrepet mot ham i forfjor.

I et intervju med en tysk kringkaster snakker han om hva som vil være de sannsynlige fremtidsutsiktene til et eventuelt Palestina:

– Hvis det ble en palestinsk stat nå, ville den bli styrt av Hamas. Da ville vi få en Taliban-lignende stat, en satellitt­stat til Iran, sier Salman Rushdie.

Forfatteren av «Sataniske vers» er inne på noe ubehagelig, men viktig. Forrige gang Israel prøvde «land for fred»-prinsippet, da de gav over kontrollen over Gaza-stripen til de palestinske selvstyremyndighetene, endte det som kjent i katastrofe.

Hamas gikk til borgerkrig mot den palestinske selvstyreadministrasjonen og sikret seg makten over området med våpen i hånd. De omgjorde territoriet sitt til en islamistisk enklave og brukte det tett befolkede området som utskytningsrampe for raketter mot den israelske sivilbefolkningen.

Og så vet vi hvordan det gikk til slutt. Terrorstyret på Gaza-stripen kulminerte i den ekstreme voldsorgien 7. oktober i fjor.

Et slikt forsøk er israelerne forståelig nok lite lysten på å gjenta. Men det er faktisk en slik risiko den norske regjeringen nå prøver å presse Israel til å ta.

Støre og Eide kan ta den sjansen, det skader ikke dem eller oss, her vi bor oppe i det høye, fredelige Norge.

Men Israel, de har ikke den luksusen. For dem er antisemittismen, den islamistiske terroren og voldstrusselen noe de må ta på dypeste alvor.

Med eller uten norsk støtte.