Ankerfestene forsvinner

Kommunistene marsjerer inn og de kristne ut. Det var et resultat av det siste stortingsvalget. Dette sier noe om åndssituasjonen i vårt land. Folket vil ha noe nytt, noe som klør dem i øret.

Kommunistenes og de venstreorientertes budskap appellerer. Glemt er 70 år med kommunisme i Russland og Øst-Europa. Ut med kristendom og gamle fordommer. Slike fortidsminner har vi ikke lenger bruk for.

Over lengre tid har kristenfolkets ankerfester forvitret. Før kunne kristenfolket nyte godt av en kristen kultur. Slik er det ikke lenger.

Først forsvant kirken ut. Det var forståelig. Den ville være en folkekirke og måtte nødvendigvis være der folket var. Når folket vendte kristendommen ryggen, måtte kirken nødvendigvis følge etter.

Misjonsorganisasjonene er i ferd med å gå opp i limingen. Også Norsk Luthersk Misjonssamband rystes i sine grunnvoller etter alle varslingssakene der.

Og så da til valget. Kristelig Folkeparti falt under sperregrensen og sitter igjen med tre mann på Stortinget.

De institusjoner som skulle forsvare kristendommens plass i det norske samfunn, og være et vern for den enkelte kristne, er der ikke lenger. Tidsånden har feid dem alle ut av det norske samfunn. Den enkelte bibelleser står naken tilbake, overlatt til seg selv.

Situasjonen er ikke vanskelig å forstå. Både kirken, misjonen og KrF står i samme klemme. Dersom man skal holde fast på kristentroen, vil oppslutningen utebli og på litt sikt også pengene.

Enhver må tenke på sin egen overlevelse. I praksis betyr det tilpasning. Skal man overleve, må man nødvendigvis tilpasse seg den nye tid. Da blir utgangspunktet, som var troen, en klamp rundt foten. Sagt på en annen måte, skal man overleve, må man nødvendigvis ta avstand fra det som opprinnelig var ens oppdrag.

Dersom vi ønsker å holde frem det kristne budskap og være lys og salt i verden, står vi ensomme tilbake. Vi får ingen tilslutning. Det gjelder hva det enten er kirken eller et politisk parti.

Velger man å stå i motvind, må man ta følgene. Det norske samfunn er ikke nådig i så måte. Vi er et meget homogent folk. Her skal det være én mening.

Vi skal alle ha samme virkelighetsforståelse, dele de samme verdier. Og Ola nordmann av i dag er ikke i tvil. Kristendommen hører til gårsdagens verdier, ikke til fremtidens.

For et politisk parti som KrF betyr dette at det må velge mellom å holde fast på utgangspunktet, som er kristentroen, eller å skikke seg like med tidsånden og håpe på større tilslutning.

Mange av oss vil tro at KrF velger det første. Det er bedre å være lys i verden, fremfor å dele lag med mørket. Så får vi overlate den fremtidige oppslutning til Vår Herre.

Selv om de kristne institusjoner nå forvitrer, står vi som kristne ikke uten ankerfeste. Vårt ankerfeste er Bibelen. I en vanskelig tid har vi tross alt Guds ord.

Vårt håp står ikke til denne verden. Vi søker den kommende. Vårt mål er himmelen. Der har vi vårt hjem. Holder vi fast på det, kan det blåse så mye det vil.