Anno 2024

Han kjempet en kamp for å vekke samvittigheten til det norske folk om «krigen mot forsvarsløse barn», som moder Theresa kalte abort da hun mottok Nobels fredspris i Oslo i 1979, det året da loven om fri abort tredde i kraft.

«Et av de fremste kjennetegn ved en rettsstat er at den beskytter alle sine medlemmer rettslig. Ikke minst de aller svakeste. De som trenger det mest. Når svake grupper unntas fra beskyttelsen og utleveres lovløsheten, da er rettstaten bragt til opphør.»

Slik talte og resonerte Børre Knudsen. «Statsmakten gjør det lovlig å drepe hvert eneste barn i landet. Vi hiver over tusen barn i måneden. Det går greit. Nesten ingen ser det», hevdet Knudsen videre.

Niels Christian Geelmuyden, forfatteren som skrev boken om Børre Knudsen: En prest og en plage, innvendte: «Du omtaler kategorisk fosteret som et barn?»

Børre svarte: «Kvinner vet bedre enn noen andre at det ikke er en slimklump de går med i magen. De har venninner som går på svangerskapskurs hvor man lærer å synge for den ufødte. Man synger ikke for en døv slimklump, gjør man vel?»

«Oppriktig talt, hvis man kan forby folk å røke sigaretter på offentlig sted, så må man kunne forby dem å drepe barn. Man kan ikke hindre at aborter skjer, jeg skjønner såpass. Man kan heller ikke forhindre at voksne mennesker dreper hverandre. Noe ganske annet ville være å tillate det i lovs form. Abortloven er ingen lov i det hele tatt. Den er lovløshet merket med paragrafer.»

Børre Knudsen skar gjennom med sine uttalelser. Joda, han provoserte med sine spissformuleringer: «Burde ikke fellingstillatelsen på små nordmenn begrenses, til så og så mange pr. år? For nå holder man jo på å utrydde stammen. Det fødes ikke nok små nordmenn til å opprettholde befolkningsnivået vi har i dag.» Han legger til: «Vi kan selvfølgelig prøve å forklare finansministeren at man ikke får balanse i nasjonalregnskapet ved å hive en tredjedel av alle skatteyterne før de blir født.»

Til forsvar for sitt engasjement sa han: «Selv har jeg alltid ment at riktige meninger er bortkastet hvis de ikke brukes til noe.»

Han brukte sine til gangs. Han brukte seg selv, ja, forbrukte seg selv, kan jeg kanskje legge til.

Reaksjonene på hans engasjement var mange og sterke. Enkelte var så hatefulle at det skaper undring. Hvorfor ble så mange så provosert? Nå, ti år etter hans bortgang, er det kanskje en mulighet for at ettertanken melder seg.

Legevitenskapen gir Knudsen medhold i at menneskelivet har sin begynnelse ved unnfangelsen. Derfor er det lille fosteret et menneskeliv. Før het da også provosert abort på godt norsk, fosterdrap. Som ledd i kampen for å få gjennom en lov som ga adgang for å drepe fosteret, var det derfor viktig å endre språket for å skjule realitetene, man valgte det latinske fremmedord, abort, som allmenheten ikke hadde negative assosiasjoner med.

Tilbake til spørsmålet; hvorfor vakte hans engasjement slik vrede? Noen vil hevde at det var aksjonsformene. Langt inn i kirkelige kretser het det som et mantra; vi er enig i sak, men ikke i metode. Filosofen Arne Næss kontret med å si; jeg er enig i metode, men uenig i sak. Han hadde selv aksjonert mot kraftutbygging i Altavassdraget. Med andre ord, var saken viktig nok, måtte virkemidlene for å vekke opinionen svare til hensikten. Hvordan var så virkemidlene?

Under sykehusaksjonene ba Knudsen om en samtale med overlegen som i regelen ble avslått. Knudsen begynte i stedet å synge salmer. Den lille mannen hadde en malmfull røst. Ledelsen ringte politiet som troppet opp for å føre Knudsen bort. Men da de ankom sykehuset ble de møtt med denne hilsen: Så godt dere kom! Da kan jeg dra og dere overta vaktholdet. De dreper barn bak de dørene der. Et øyeblikk oppstår lett forvirring, før de med makt bærer Knudsen ut og lemper ham inn i en ventende politibil.

Plastikkdukker med ketchup. Usmakelig, sa mange. Frastøtende! Formastelig å sende slikt i posten til myndighetspersoner!

Virkelig?

Hva med realitetene som disse symbolgjenstandene peker på? Hva er grotesk? Små kropper som skjæres i stykker, der virkelig blod flyter, og så kastes i avfallsdunker som søppel, eller små dukker med ketchup?

Tilbake til spørsmålet; hvorfor slik vrede?

Jeg må ty til en annen provokatør for å svare; Jesus fra Nasaret.

I en engasjert disputt med sine landsmenn referert, i Johannesevangeliet, sier han rett ut: Jeg sier sannheten, og derfor tror dere meg ikke.

Sannheten har trange kår. Vi elsker ikke sannheten. Sånn uten videre. Den er ubekvem. Ingen vil leve som samboer med sannheten. Den må man gifte seg med. Og det koster. Det krever omvendelser og stadige justeringer. Hvem er villig til det?

Sannheten om vår virkelighet er beskrevet i Bibelen. Derfor er den under vedvarende angrep. For den er sannhetens røst. Den er Guds budskap til menneskene. Her får vi vite at Gud og mennesker har en usynlig fiende. Bibelen kaller ham djevel og satan. Han er en morder og en løgner og løgnenes far, sa Jesus. Han er altså løgnens opphavsmann. Hans makt begrenses der sannheten får innpass. Hans første angrepsmål er nettopp sannheten. Dypest sett er det derfor et uttrykk for djevelens økede makt og innflytelse i vår kultur, når det ikke lenger er allment akseptert at noe er absolutt sant.

Når så en liten mann med prestekjole i en utkant av landet, sier klart ifra om at det er galt å ta livet av ufødte barn, er det ikke først og fremst mennesker som reiser seg i sinne, men djevelen. De han kan influere, tuter med ham.

Før var det slik her i landet at de barna en ikke ønsket ble satt ut i skogen for å dø. Gamle det ikke lenger var bruk for og som bare var til byrde, ble styrtet utfor klipper. Det var hedendommen på sitt verste. Men så kom den nyomvendte Olav til landet sammen med sin biskop Grimkjell. De knesatte på Moster nye lover i 1024 for det riket Olav skulle regjere. Der ble dette barbari forbudt. Om lag hundre år senere konstaterte erkebiskop Eystein i Nidaros at hedendommens iskulde hadde tint og at nordmannens voldelige framferd hadde mildnet.

Den kristne tro har vært reflektert i lovverket i landet vårt i mer enn 1000 år. På lysekronen i statsrådssalen på Oslo slott står et berømt sitat inngravert med forgylte bokstaver: Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes. Sitatet er hentet fra Norges første landslov, gitt av kong Magnus i 1274.

Abortloven er en slik ulov som Magnus Lagabøter advarte mot. Det var denne ulov Børre Knudsen aksjonerte mot, for om mulig å få den stoppet. Han mente abortloven kolliderte med verdiparagraf 2 i Grunnloven da den norske stat reiste avskjedssak mot ham. Herredsretten ga ham medhold. Men staten anket. Til sist avgjorde høyesterett med sin kjennelse i 1983; «paragraf 2 ikke kan forstås slik at den oppstiller skranker for statens alminnelige lovgivning». Med andre ord har Norges øverste dommere den oppfatning at Grunnloven ikke setter noen grenser for hva lovgiverne kan tillate seg å vedta.

Da gikk Børre Knudsen ut på gater og torv og inn i sykehusenes korridorer med sine protester. Ære være ham for hans kamp for sannheten. Nå skal våre lovgivere ta stilling til en utvidelse av den loven han kjempet mot.

Den lave stemmen med den sterke trosbekjennelsen

Norges Kristne Råd: Ny abortlov svekker menneskeverdet