Åpen Folkekirke og kampen for de gode formålene

Er kirken blitt en forsamling av flinke mennesker som kjemper for gode formål? Eller er kirken en flokk mennesker som strever med livet, og som derfor trenger å komme sammen for å høre evangeliet om syndens forlatelse og motta Herrens legeme og blod som han ga til soning for alle våre synder?

Når jeg besøker gudstjenester i Den norske kirke, er jeg av og til i tvil. Det spriker nemlig ofte i alle retninger. Evangeliet om frelse av nåde lyder vanligvis tydelig nok det både i liturgien og i salmene. Men prekenen er ofte et foredrag med gode og velmente råd, samt en opplisting av de gode politiske prosjekter vi nå bør gi vår støtte til.

Når jeg leser valgprogrammet for Åpen Folkekirke, er jeg imidlertid ikke i tvil. Der utfoldes kirken for de flinke og prektige, med full samstemmighet om alle gode formål. Demokrati, menneskeverd, skaperverket, klimasaken, kamp mot diskriminering – alle de gode formålene velter ut av siden så de nesten kommer i veien for hverandre. Her har en ingenting å gjøre om en ikke har sitt politiske regnskap i orden!

Det er ingen ting i veien med de gode formålene – jeg er stort sett enig med dem alle sammen. Men jeg stusser litt når valgprogrammet til et kirkevalg er til forveksling likt valgprogrammet for et hvilket som helst politisk parti. Har kirken ingen egenart? Kan vi ikke av og til også få hvile i evangeliet om at Jesus er glad i oss og har sonet for syndene våre? Jeg skal love å ikke hvile lenge; jeg skal streve videre med alle de gode formålene. Men kan jeg ikke få litt evangelium med meg på veien?

Ikke hvis Åpen Folkekirke får bestemme, og deres representanter har tenkt å leve opp til det valgprogrammet de har vedtatt; da må vi nok streve med demokratisering og antidiskriminering til Jesus kommer igjen. Eller kan det hende at de også av og til trenger evangeliet om syndenes forlatelse? De tør bare ikke si det høyt. I hvert fall ikke når de skriver valgprogram.