Åpent brev til utenriksminister Espen Barth Eide

Det eneste demokratiet i Midtøsten er staten Israel. Den israelske staten er omgitt av en rekke ikke-demokratiske muslimske land. Staten Israel er nå i en svært krevende situasjon og må kjempe for sin folkerettslige eksistens hver eneste dag.

Den er i kamp mot terrorbevegelsen Hamas og andre islamistiske terrorgrupper på Gazastripen. Den må daglig forsvare seg og kjempe mot Hamas og andre islamistiske terror gruppen på Vestbredden (les: Judea og Samaria). Den må daglig forsvare seg mot et regn av raketter fra terrorbevegelsen Hizbollah i Sør-Libanon. Den må forsvare seg mot islamistiske terrorgrupper i Irak og Syria og Houthi-militsen i Jemen.

Bak alle disse terrorgruppene som staten Israel kjemper mot, står terrorstaten Iran med sitt sjiamuslimske prestelige lederskap. Felles for alle disse terrorgruppene og terrorstaten Iran er at de vil utslette jødene og utradere staten Israel fra kartet. De prøver daglig med forsøk på folkemord på jødene (genocide).

På denne bakgrunnen må Den norske regjeringen i langt større grad enn før, støtte staten Israel i dens rettmessige forsvarskamp for sin overlevelse.

Daglig hevder NRK og andre medier at:

1. Israel bryter folkeretten gjennom de landområdene de kontrollerer.

2. Israel okkuperer ulovlig palestinske områder.

3. Israel bygger ulovlige bosettinger på den okkuperte Vestbredden (les: Judea og Samaria.

Dette blir påstått selv om gjeldende folkerett gir staten Israel eiendomsretten på områdene mellom Jordanelva og Middelhavet.

24.–25. april 1920 ble gjeldende folkerett for Israel etablert. Seierherrene fra 1. verdenskrig møttes i byen San Remo i Italia. Fredskonferansen i San Remo opprettet tre mandatområder: Et mandatområde for gjenopprettelsen av jødenes gamle hjemland Israel (kalt Det britiske palestina-mandatet), et for Irak og et for Syria/Libanon.

Mandatområdet for Israel ga statsrettslig, juridisk suverenitet til hele det jødiske folket som bodde i palestina-mandatet. Folket i Irak og Syria/Libanon fikk tilsvarende rettigheter. Poenget med palestina-mandatet var å gjenopprette den jødiske staten i sin opprinnelige utstrekning, etter nærmere 2.000 år under fremmed styre.

«Palestina» har kun vært ulike geografiske provinser, aldri en selvstendig statsdannelse. Jødeland fikk navnet «Provinsen Syria-Palæstina» av den romerske keiseren Hadrian i år 135.

Balfour-erklæringen 1917 om å opprette et nasjonalhjem for jødene, ledet fram til vedtakene i San Remo. Vedtakene i San Remo er fortsatt i 2024 en bindende internasjonal traktat. Jødenes historiske rett til sitt hjemland ble fra 1920 av en juridisk rett. Staten Jordan i øst, Judea og Samaria (Vestbredden) i vest, Gaza og store deler av Golanhøydene skulle tilhøre staten Israel. Avtalen ble godkjent av Tyrkia 20/8 i 1920, enstemmig stadfestet av Folkeforbundet (nå: FN) 24. juli 1922 med Norges støtte og av USA i en traktat med Storbritannia 3. desember 1924.

Men i 1946 opprettet Storbritannia egenrådig staten Jordan etter press fra araberne. 78 prosent av området tildelt jødene ble gitt til araberne og gjort «jøderent.» Året før Storbritannias folkerettslige ulovlige selvtekt, opprettet FN i 1945 artikkel 80 kalt Palestina-klausulen som bekreftet rettighetene til Israel fra San Remo 1920.

Staten Israel ble proklamert 14. mai 1948. Vedtakene fra San Remo gjaldt fortsatt. Ved San Remo-avtalen fikk araberne 500 ganger mer land enn jødene. 26. oktober 1994 signerte Jordan og Israel en freds- og grenseavtale som sier at grensen mellom de til land «skal følge midten av flyten av Jordan- og Jarmuk-elvene». Begge statene handlet i samsvar med gjeldende folkerett for staten Israel, selv om Jordan hadde brutt den tidligere med sin ulovlige okkupasjon av Judea og Samaria (Vestbredden).

Resten av landet vest for Jordan inkludert Vestbredden er jødenes rettslige land. Myten om at FN dannet Israel ved sin delingsplan i 1947, må også avlives. Den var i strid med folkeretten fra 1920 og FNs artikkel 80. De pressede jødene godtok delingsplanen fra 1947, men ikke araberne. Planen døde og er ikke uttrykk for gjeldende folkerett.

I den forbindelsen vil vi be deg som Norges utenriksminister om å svare kort og presist på disse spørsmålene:

Hvilken betydning har den lovlig vedtatte folkeretten for Israel fra San Remo i 1920 å si for Den norske regjeringens syn på staten Israels grenser når det gjelder:

1. Staten Israels rett til politisk, sivilrettslig og militær suverenitet over hele sitt landområde i samsvar med San Remo traktaten?

2. Hvilken etablert og anerkjent stat menes det at Israel okkuperer fra ut fra gjeldende folkerett fra San Remo-traktaten?

3. Hvorfor har ikke de jødiske bosetterne på Vestbredden (les: Judea og Samaria) lov til å bygge i sitt rettmessige landområde etter San Remo-traktaten? Hvilken konkret traktat forbyr jødene å bygge i sitt gamle hjemland Judea og Samaria område C?

4. Hvorfor har den norske regjeringen godkjent en stat som ikke finnes og som er tenkt å bli opprettet på det landområde som folkerettslig er gitt til den jødiske staten Israel etter lovlig gjeldende folkerett?

Eivind og Bodil Gjerde,Maria og Kristoffer Viste,Anita Stensland,Jon Olav Østhus,Geir C. Slettvik,Harald Slaathaug,Nils Terje Aarsland,Per Bergene-Holm,Eivind Lobekk,Jostein Berre,Eivind Nilsen,Kjell Helland,Arve M. Abelsen,Olav H. Kydland,Bjarne Bjelland,Arne Husveg,Torill Husveg,Gunnar Soppeland,Mangor Goa,Olav Stokka,Jostein Vedøy,Arvid Bjerga,Laura Rafoss,Kjellaug Jekteberg,Jostein Bjerga,Alfhild og Steinar Harila

Også Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza ble israelsk land i 1948

MIFF-leder: – Regjeringen vil gi jødiske hellige steder til muslimene

Israel ble opprettet på jødenes gamle land