Åpent svar på julebrev fra Vebjørn Selbekk

Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk har kastet seg over tastaturet de siste dagene før jul, og formulert det han kaller et «åpent julebrev» til meg personlig. Skjønt «åpent» er vel å ta litt hardt i, når brevet hans tross alt befinner seg bak betalingsmur.

Vebjørn Selbekk med åpent brev til Per Søetorp: «Hvis vi skal være helt ærlige…»

Ved første øyekast følte jeg meg nesten beæret over å bli vist slik oppmerksomhet. Og bak Dagens betalingsmur skjuler det seg sannsynligvis også en agenda om å kapre noen sårt tiltrengte, nye abonnenter på tampen av året. Det er selvsagt en avisredaktørs privilegium å kunne disponere beste spalteplass i sin avis til det han ønsker, når og hvordan han ønsker det.

Like fullt er det en debutforfatters rett til gjensvar, og samtidig forsøke og korrigere det som oppleves som noe skjeve fremstillinger av meg og mitt åndelige ståsted.

For det første: KS gjorde et intervju med meg først og fremst i anledning boka mi «Kommer ikke far mer?», som nylig ble utgitt. Det er i boka at jeg forteller min historie – ikke i intervjuet. Det som kommer fram i intervjusamtalen, refererer bare til noen få fragmenter av det jeg sier i boka.

«Gud fremstår så påfallende inaktiv, gåtefull og mystisk»

Jeg vet ikke om Selbekk har lest boka mi, men hadde han gjort det, hadde han sett ganske raskt at jeg ikke konkluderer. Tvert imot – jeg våger å stille en del spørsmål, som jeg etterlyser gode svar på. Det blir derfor noe tendensiøst av Selbekk å hevde allerede i ingressen at han har «trukket andre konklusjoner» enn meg.

Selbekk fortsetter med å takke meg for min ærlighet, noe jeg opplever som både ekte og velment. Men i julebrevets overskrift tilføyer han: «Hvis vi skal være helt ærlige..» Det får meg til å spørre: Har jeg virkelig ikke vært ærlig nok?

Selbekk fortsetter med å fremstille trosmenighetene som «en slags kristelig avantgarde», som trodde de hadde skjønt det, til forskjell fra alle andre. Vel, ham om det. Han bruker likevel uttrykket «vi» - antakelig også for å overføre dette indirekte på meg fra tiden jeg virket i og ut ifra OKS.

Til informasjon kan jeg da si at jeg kun var trosmenighets-medlem i 9 år, mens jeg både i tiden før og etter har tilhørt ulike pinsemenigheter i til sammen 23 år. Faktisk kjenner jeg meg svært lite igjen i Selbekks fremstilling av negativt gudsbilde eller motiver preget av selvhevdelse.

Men som de fleste andre, var nok også jeg preget av ungdommelig overmot, nidkjært pågangsmot og store ambisjoner. Dette er det jeg i boka kaller for radikaliserte holdninger, og som jeg tar et selvransakende oppgjør med.

Vebjørn belærer videre om at «vi ikke kan presse Gud, og aldri kreve av Ham at han stiller på det vi gjør, på den måten vi har tenkt». Det har jeg da heller aldri verken forsøkt på eller gjort. Derimot har jeg med god grunn forventet at han stiller opp i henhold til sine mange løfter, som jeg opplever som krystallklare og uten forbehold.

Han henviser til dogmet om at Gud allerede har levert en gang for alle, gjennom Jesu forsoningsverk. Underforstått, noe mer enn den enkle troen på dette kan vi egentlig ikke forvente oss som kristne.

Tilbake sitter man med en slags forenklet tro på at «Gud er til stede likevel», og som vi bare må si oss fornøyde med selv om lite og ingenting skjer i det daglige. Det er noe av denne apatiske kompromissholdningen jeg har våget å utfordre gjennom å reise spørsmålene i boka mi, og som er hovedårsaken til at jeg fant det riktig å distansere meg fra kristenlivet – om ikke annet så for en periode. En slags «timeout», for å bruke håndballspråket – når det blir for tøft der ute, og man har behov for å konsolidere litt på sidelinjen.

Boka mi slutter nemlig med et oppriktig ønske og en etterlysning om at Far måtte komme på nytt. Dersom Far er den Han sier at Han er, så må Han også være god for så mye, mye mer enn det vi ser i dag.

For meg er det mer et uttrykk for tro enn for tvil. Jeg har «hvilt i denne fantastiske gaven» som Vebjørn sier, gjennom hele mitt voksne liv og tjeneste. Og jeg gjør det faktisk ennå. Selbekk sparker derfor inn vidåpne dører når han ønsker at jeg snart igjen kan glede meg over den.

Jeg går inn i julehøytiden med den samme tro på forsoningens evangelium som jeg alltid har hatt – om enn med noe mer avventende avstand. Korset tror jeg på ennå.

Men jeg er langt ifra tilfreds med troen på en passiv gud sittende i et hjørne, tilsynelatende med armene i kors. Det må være lov til å si høyt, uten å bli henvist til de frafalne kjetternes rekker.