Aps nye religiøse ansikt

Se Hadia Tajik tale til Arbeiderpartiets landsmøte helt nederst

-----

Med glimt i øyet konstaterte Arbeiderpartiets nestleder at Gud klarer seg selv, og det er ikke Gud Arbeiderpartiet vil lage politikk for. Da hun møtte pressen etter talen sin, forklarte Ap-nestlederen ordvalget med sitt feministiske ståsted.

Det sier noe om det moderne Arbeiderpartiet at Tajik snakker slik. Det vitner om et annerledes og nærmere forhold til religion enn det som har preget lederskapet i dette partiet.

Men det sier også noe om at den økte åpenheten for en religiøs dimensjon i tilværelsen ikke eksisterer atskilt fra sosialdemokratiets tradisjonelle styringsvilje.

Mottoet «Alle skal med» lyser med store bokstaver på veggen fremst i salen i Oslo Kongressenter. Det sier noe grunnleggende om Arbeiderpartiets sosiale profil. Men det kan også fungere og oppfattes helt annerledes, i retning av at «vil du ikke, så skal du».

For dem som sier «jeg vil ikke» til tilbudet om å bli del av Arbeiderpartiets «vi», kan møtet med maktapparatet by på vanskeligheter.

Hvis for eksempel det å ha et tradisjonelt syn på ekteskapet innebærer at man automatisk blir regnet med blant dem som bruker homo som skjellsord, er utgangspunktet for den offentlige samtalen dårligere enn det trenger å være.

Hadia Tajik forsvarte K-en i KRLE-faget, og mente det er «helt greit» at den kristne og humanistiske norske arven «gjennomsyrer institusjonene våre og historien vår».

Interessant nok snakker muslimen Tajik om den kristne kulturarven med større tilslutning enn den vi tradisjonelt har forbundet med ledere i Arbeiderpartiet.

Og hun viste til Forkynnerens bok i Bibelen da hun tok Fremskrittspartiet i skole for manglende oppfyllelse av valgløfter: «Det er bedre at du ikke gir noe løfte enn at du lover og ikke holder ord» (Fork 5:4).

I går ettermiddag besøkte Sveriges statsminister Stefan Löfven Arbeiderpartiets landsmøte. Nylig vedtok de svenske Socialdemokraterna at de vil ha slutt på all religiøs aktivitet også i religiøse friskoler.

I den offentlige, og også i den kirkelige, debatten har det lenge vært anerkjent at kristne misjonærer til tider har vært for lite respektfulle i møte med fremmede kulturer. Den misjoneringsiveren som de svenske sosialdemokratene demonstrerer, står ikke det minste tilbake for den man kunne finne hos noen kristne misjonærer.

Om vi ser på de svenske sosialdemokratenes holdning i internasjonalt og historisk lys, fremstår den ganske ytterliggående. Derfor er det interessant å undersøke hvor stor den ideologiske avstanden faktisk er mellom norske og svenske sosialdemokrater.

På direkte spørsmål fra Dagen sa Tajik i går at et slikt forslag som svenskene har vedtatt, ikke har vært på bordet i Arbeiderpartiets programarbeid. Og både hun og partilederen viser med sine uttalelser at de tenker annerledes enn det svenske søsterpartiet.

Men det finnes krefter i Arbeiderpartiet som ligger nærmere Socialdemokraterna enn den norske partiledelsen. Det ser vi blant annet i noen av de endringsforslagene som er kommet inn i programarbeidet.

Vil et forslag tilsvarende det svenske komme på bordet neste gang Arbeiderpartiet skal lage partiprogram? Det er ikke usannsynlig, men heller ikke gitt.

I etterkrigstidens Norge tilhører det unntakene at ikke-sosialistiske regjeringer sitter lenger enn en fireårsperiode. Men de historiske erfaringene binder ikke fremtiden.

Likevel er det slik at av dem som har ledet Arbeiderpartiet siden krigen, er det kun Reiulf Steen som ikke også var statsminister en eller flere ganger.

Det kan godt tenkes at Norges statsminister etter valget til høsten heter Jonas Gahr Støre. Hvordan vil Arbeiderpartiet under hans ledelse navigere i møtet mellom religion og samfunn?

I boken «Jonas» fra 2014 skriver Erik Aasheim og Nina Stensrud Martin om Støres religiøse dragning. De omtaler Ap-lederen som «En som lever i takknemlighet for det offer Jesus bar for menneskenes skyld, så han kan tro på tilgivelsen.»

Han blir beskrevet som en som skaper politikk ut fra det han tror på. Samtidig vil han ha et «absolutt skille mellom politikk og religion.»

Noe absolutt skille er umulig, og det er heller ikke det Støre selv praktiserer når han tar med seg religiøst funderte verdier inn i politikken. Men han vil ikke ha noe teokrati.

Antakelig var det også en slik distansering som lå til grunn for Hadia Tajiks bemerkning om at Gud ikke er delegat på Ap-landsmøtet.

Hvis Arbeiderpartiet vinner høstens valg, kan vi havne i den situasjonen at Jonas Gahr Støre, med unntak for KrF-erne Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik, blir den statsministeren i etterkrigstidens Norge som har snakket mest offentlig om sitt eget gudsforhold.

Det kan demme opp for noe av den mest aggressive sekulariseringsaktivismen. Men ingen må være i tvil om at Arbeiderpartiet mener de vet best og at de bør få bestemme.

Her taler Hadia Tajik til Arbeiderpartiets landsmøte: