Arbeiderpartiet + LO = sant

Denne uken gikk medlemmene i Akademikerne og UNIO til streik fordi regjeringen nok en gang lot LO sitt syn trumfe gjennom. Det handler ikke om kroner og øre, men om prinsipper. Organiserte statsansatte med høy utdanning mister en tariffavtale de har vært fornøyde med, og tvinges nå inn i en avtale administrert av LO.

Høyre åpnet i 2016 for at man kunne ha flere hovedtariffavtaler i staten – dette for å sikre likebehandling av våre fagforeninger og ikke minst maktspredning. Vi mener det blir feil at så mye makt konsentreres i ett forbund som i tillegg er så tett integrert i Arbeiderpartiets organisasjon.

I Norge har vi en grunnlovsfestet rett til å organisere oss. Du skal velge selv om du vil være organisert, eller du skal velge selv hvilken fagforening du organiserer deg i. Regjeringen fører til tross for dette en politikk som helt åpenbart skal sikre mest innflytelse til LO på bekostning av andre fagforeninger.

Vi politikere blander oss vanligvis ikke inn i konflikter og streik. Den norske modellen bygger på at arbeidsgivere, arbeidstakere og staten skal finne løsninger på egen hånd gjennom forhandlinger. Men nå har regjeringen valgt å gjøre årets hovedtariffoppgjør i staten blodpolitisk.

Det startet med at en samlet venstreside i Stortinget vedtok at vi skulle oppnå like hovedtariffavtaler til årets hovedoppgjør. Med andre ord: LO fikk gjennomslag for at deres tariffavtale skulle bli gjeldende for alle, og at Akademikerne og UNIO skulle miste sin avtale. Dette skjedde altså i forkant av en forhandling som enda ikke var påbegynt. Hvis ikke det er politisk innblanding, så vet ikke jeg.

LO og Arbeiderpartiet på sin side mener Høyre gjorde det samme da vi åpnet for flere avtaler i staten. Det er jeg uenig i. Ved å åpne for to avtaler la vi til rette for at flere forskjellige fagorganiserte kunne jobbe for sine interesser og vi minsket graden av makt som konsentreres i LO.

Det er sunt at vi har forskjellige fagforeninger i Norge som kan ha innflytelse på samfunnsutviklingen og som kan ivareta et bredt spekter av interesser. Det er ikke alle som hører hjemme i LO.

Lytter man til de rundt 70 000 medlemmene i Akademikerne og Unio som er statlig ansatte så har LO ikke ivaretatt deres interesser i tidligere oppgjør. Dette er grunnen til at de ikke ønsker å være en del av LO sin hovedtariffavtale og dette er grunnen til at det nå er streik.

At LO har stor innflytelse på Arbeiderpartiets politikk er ikke noe nytt. Når Arbeiderpartiet sitter med regjeringsmakt blir LO sin politikk til Norges politikk.

Det vi kjenner som trepartssamarbeidet – samarbeidet mellom organisasjonene som representerer arbeidstakere og arbeidsgivere og staten – blir i realiteten et topartssamarbeid mellom LO og Arbeiderpartiet.

Dette mener Høyre er galt og vi vil heller likebehandle alle fagforeninger i Norge.

Høyre og Frp vil gi far lik rett til barnet ved samlivsbrudd