Debatt
Arbeiderpartiet mangler empati for fosteret i mors liv
Vi nordmenn ønsker å se oss selv som en nasjon med høy moral og sterke etiske standarder. Vi er stolte av vårt fredsarbeid for andre land, og vi fremmer menneskerettigheter, likestilling, toleranse, miljøvern, dyrevern og respekt for alt liv.
Vi har lover som beskytter selv de minste dyr. Eksempelvis har en kvinne i Norge blitt dømt i tingretten for å ha druknet skadedyr som mus. Også miljøkampen går så langt at rap og promp fra kua blir ansett som et miljøproblem.
Annonse
Vi viser stor omsorg for dyr og de behandles nesten som en del av familien. Men alle dyr brukes som regel til mat, kos eller nytte, og deres verdi er langt under menneskets. Forsikringssummen for en hund kan være rundt 10 000–40 000 kroner, mens erstatningsbeløpet for et menneskeliv kan være opptil 10 millioner kroner.
Men midt i all denne omtanken for dyr og miljø oppstår det et alvorlig etisk paradoks: Mens dyr og miljø beskyttes med loven i hånd, blir fosteret i mors liv – et liv i utvikling – behandlet som om det ikke har noen rettigheter til å leve. Om abortgrensen utvides fra 12 til 18 uker, bringer det spørsmålet om fosterets verdi fram i lyset.
Om en gravid kvinne i uke 17 ønsker å bære frem barnet, har fosteret en enorm betydning for helsevesenet og kvinnen. De ville gjort alt for å beskytte det, og opplever stor sorg hvis hun mister det. Samtidig kan en annen kvinne, som også bærer et foster på 17 uker, velge å ta abort. I dette tilfellet blir det samme fosteret plutselig betraktet som verdiløst, avlivet og kastet bort.
Hvordan kan det samme fosteret, med samme utvikling, ha så ulik verdi avhengig av situasjonen? Det er det samme menneskelige livet, men vår holdning til det endres drastisk. Dette viser en urovekkende inkonsekvens i hvordan vi vurderer livets verdi.
Hvor er demonstrasjonene i gatene? Hvor er ungdommen som lenker seg foran Stortinget og bæres bort i protest med høye rop? Mens dyr og miljø beskyttes med loven i hånd, blir et foster i mors liv behandlet som fritt vilt, uten noen som helst rettigheter til å leve.
Dette er et klart eksempel på dobbeltmoral. Vi straffer de som skader dyr og verner om miljøet, men vi gir ikke fosteret – et menneskelig liv – den samme respekten eller beskyttelsen. Om vi skal være ærlige, så vet vi hva et 18 uker gammelt foster i mors liv er. Vi trenger ikke være professorer for å forstå det.
Hvorfor er det slik? Slik jeg ser det, eksisterer denne dobbeltmoralen fordi det er lettere for samfunnet å ta stilling til saker som ikke direkte utfordrer vår egen komfort og livsstil. Det er enklere å engasjere seg i dyrevern og miljøvern, fordi disse spørsmålene ikke skaper de samme følelsesmessige eller personlige konfliktene som abort gjør, særlig fordi det involverer personlige valg og kvinners «rettigheter».
I tillegg tror jeg mange unngår å erkjenne fosterets verdi som et menneskeliv, fordi det ville kreve at vi revurderer hvordan vi ser på abort.
Annonse
Det å innrømme at et foster på 18 uker er et menneske, ville gjøre det vanskeligere å forsvare abort. Det ville tvinge oss til å konfrontere de etiske konsekvensene av våre valg, noe som kan være ubehagelig og utfordrende. Derfor unngår vi denne diskusjonen, og i stedet fokuserer vi på saker som virker mindre kontroversielle og mer «politisk korrekte».
Lukker vi øynene for sannheten fordi vi er blitt følelsesmessig korrupte av egeninteresser?
Jeg vet at gravide kan ha det vanskelig, stå alene, føler press eller har en usikker økonomisk situasjon. Jeg mener ikke å fordømme kvinnen, men samfunnet må legge til rette der det er vanskelig, og vise medfølelse for både kvinnen og fosteret.
Da ACER-saken skulle opp i Stortinget, kjempet Støre og Barth Eide hardt for å få den igjennom. Når abortsaken med utvidelse til 18 uker ble diskutert, sa Støre bare: «Flertallet bestemmer».
Arbeiderpartiets moralske standard er likegyldig og uten empati for fosteret i mors liv.
