Arbeidsmiljøet for kvinner i kirken
Jeg er glad for at Kirkerådets kartlegging av arbeidsmiljøet for kvinnelige prester. Vernetjenesten har vært aktivt med, og jeg opplever en reell vilje hos Kirkerådet som arbeidsgiver til å ta tak i det som nå er avdekket.
Selv om flertallet opplever likestilling mellom kvinnelige og mannlige prester i kirken, er det for mange som har opplevd uheldige hendelser, ubehagelige kommentarer på alder og utseende, diskriminering, krevende kollegaforhold, ikke å bli lyttet til på samme måte som mannlige kolleger eller å få oppgaver som mannlige kolleger ikke ønsker å ta.
78 prosent av kvinnelige prester svarte på undersøkelsen, og det tar jeg som uttrykk for engasjementet i saken. Jeg har fått mange henvendelser i denne tiden. Mange kolleger har ønsket å fortelle om sine opplevelser og noen har ønsket forsikring om at dette ville bli fulgt opp.
Annonse
Noen ville gjerne delta, men er ansatt andre steder enn i rettssubjektet og for noen har det vært fint å fortelle om de opplevelsene de har hatt.
Etter å ha hørt ledernes reaksjoner, ønsker jeg å løfte noen perspektiver fra vernetjenesten:
Ingen som har uttalt seg, har vært overrasket. Jeg er dessverre heller ikke overrasket. Mange av oss som nå er eldre kvinnelige prester, proster og biskoper, har selv opplevd en del av disse hendelsene.
Noen har meldt fra, varslet eller klaget, men som regel har vi bitt det i oss og tenkt at vi bare måtte tåle. Slik har vi selv bidratt til denne kulturen.
Jeg har tenkt at fordi noen av teologiske grunner ikke aksepterer kvinners prestetjeneste, så må vi ikke lage bråk, ikke kreve likebehandling, ikke klage og ikke komme trekkende med denne kvinneprest-saken. Kanskje har det vært slik. Men sånn skal det ikke være mer.
Jeg tror kirkens ledere mener alvor når de sier at det skal tas tak, og viser til både strakstiltak og holdningsskapende arbeid. Nå må vi se endringer, og det vil også være avgjørende for rekrutteringen. Kanskje vil samtalene videre få fram flere historier og erfaringer. De som ønsker å dele historiene sine, må bli lyttet til.
Samtidig må de som ikke ønsker å følge opp en anonym kartlegging med muntlige fortellinger, få slippe det. Det viktigste nå er samtaler med både kvinnelige og mannlige ansatte om hvordan arbeidsmiljøet vårt er, hvordan kulturen er og hvordan vi behandler varslinger.
«Lederskap og medarbeiderskap» er viktige stikkord for dette arbeidsmiljøarbeidet, og jeg har forventninger til at alle vil delta i det.
Annonse
Erfaringene som framkommer i kartleggingen, handler ikke bare om mangel på respekt og likebehandling fra kolleger eller folk i menighetene. Også ledere rammes av kartleggingen. Det handler om fordeling av oppgaver, nedsettende kommentarer, karrieremuligheter og lønnspolitikk, for å nevne noe. Så lederkulturen må det også jobbes med.
Jeg vil også utfordre arbeidsgivere i andre kirkelige virksomheter til å kartlegge sitt arbeidsmiljø. Flere av de som har kontaktet meg, har ansettelsesforhold i fellesråd eller i organisasjoner.
Likestillings- og diskrimineringsloven pålegger alle arbeidsgivere å «arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling» og at man i alle virksomheter med mer enn 50 ansatte blant annet skal «undersøke om det finnes risiko for diskriminering eller andre hindre for likestilling».
Det samme kravet gjelder i virksomheter med mellom 20 og 50 ansatte når en av partene krever det. Så her er det bare for alle å sette saken på dagsorden, og rette fokuset mot eget likestillingsarbeid.
