Året i Kristen-Norge

I den siste arbeidsuken før juleferien satte kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg oss ned for å gå gjennom året i Kristen-Norge. Samtalen kan høres i podkasten Tore og Tarjei.

Det som ikke står i avisen

Før vi kom til nyhetshendelsene og debattene som har preget året, ville vi gjerne presisere at mediebildet ikke nødvendigvis gjenspeiler virkeligheten slik den oppleves rundt i menighetene og de andre kristne fellesskapene fra dag til dag. Slik er det i livet ellers også. Mesteparten av det vi setter pris på i hverdagen blir relativt sjelden omtalt i avisen.

Like sjelden som vi leser at «bussen var i rute i dag også», leser vi at «pastoren holdt også denne søndagen en god preken», eller «de frivillige heltene i søndagsskolen tok ansvar for barnas åndelige og sosiale utvikling også i dag».

I Dagen arbeider vi hele tiden med å finne de gode historiene om beundringsverdig og trofast innsats rundt i Kristen-Norge. Og det er en glede hvert år å kunne formidle mange slike. Samtidig er det vel oftest sånn med oss mennesker at det er det uvanlige, det oppsiktsvekkende og overraskende som lettest fanger oppmerksomheten vår.

Homodebatt

En sakssvarende overskrift kunne vært: «Nok et år med homodebatt». For det er i stor grad problemstillinger knyttet til kjønn og samliv som har preget debatten, både fra liberalt og konservativt hold. Det er både naturlig og forståelig.

Samtidig har det noe trist ved seg. Jeg kjenner ingen pastorer som, når de skal peke på høydepunktet i det de har drevet med i 2023, gjerne vil si at «Jeg har stått fast i min motstand mot likekjønnede ekteskap». Det er ikke derfor man går på jobb hver dag.

Samtidig må man forholde seg til den tiden man lever i. Likevel er det en utfordring at når så mye oppmerksomhet kretser rundt ett tema, er det mange andre viktige problemstillinger som ikke blir gjenstand for like mye samtale.

For eksempel om Gud finnes, om han har skapt verden, om Jesus stod opp fra de døde, om han lever i dag, om Jesus kommer igjen, hvilket ansvar jeg har for å dele evangeliet med andre – og så videre.

Det er kanskje også et menneskelig trekk, dette, at det er grenser for hvor mange problemstillinger vi klarer å forholde oss til på en gang. Så bør det kanskje også være til ettertanke for oss om det er sånn at vi heller snakker om andres synder enn våre egne.

Med dette sagt: her er et forsøk på å oppsummere litt av det som skjedde i Kristen-Norge i året som snart er slutt.

Jeg begynner i folkekirken, går videre til bedehusbevegelsen og avslutter i frikirkeligheten.

Nye biskoper, kirkevalg og utsatt gudstjeneste

I Den norske kirke fikk man tre nye biskoper. Ole Kristian Bonden i Hamar ble vigslet 29. januar. Han var i sin tid med på å starte Åpen folkekirke. I Bjørgvin ble Ragnhild Jepsen vigslet 16. april. Bjørgvins første kvinnelige biskop har et mer folkekirkelig preg enn forgjengerne.

I Sør-Hålogaland ble Svein Valle vigslet 19. november. Den tidligere domprosten vokste opp i nærkontakt med domkirken i Bodø og kom sånn sett til sine egne.

Høstens kirkevalg førte til noen forflytninger i Kirkemøtets sammensetning, men endret etter alt å dømme ikke de grunnleggende maktforholdene. Åpen folkekirke er den klart sterkeste aktøren. Kristin Gunleiksrud Raaum blir sittende som kirkerådsleder frem til Kirkemøtet i april.

I vår ble det kjent at Den norske kirke vil arrangere en egen gudstjeneste for å be skeive om unnskyldning for hvordan kirken har behandlet dem.

I november kunne vi imidlertid lese her i avisen at arbeidet så langt har stått i stampe. Det er ikke fordi konservative har ytt motstand, men fordi representanter for det vi nå kaller skeive miljøer opplevde det problematisk å ta imot unnskyldning fra en kirke som fortsatt har vedtaksfestet at man kan se på likekjønnet samliv som synd, eller i hvert fall som noe man ikke mener kirken bør akseptere.

I høst oppstod det også nye kontroverser rundt Oslo-biskop Kari Veiteberg. Det hadde sammenheng med hennes reaksjoner på nettsiden identitetogseksualitet.no. Der hadde Normisjon, Misjonssambandet, Indremisjonsforbundet, Tro og medier, Laget og Ungdom i Oppdrag samlet undervisningsmateriell om kjønn og samliv.

Veitebergs kritikk av dette ble kjent omtrent samtidig som det kom frem at hun under en samtale i forbindelse med Oslo Pride tidligere på året hadde sagt at hun ikke så for seg å ordinere prester som ikke ville vie likekjønnede.

Dette ble senere nyansert av preses Olav Fykse Tveit. Slik sett bidro antakelig disse rundene mer enn noe annet til å sementere bildet av aktører som står stadig lenger fra hverandre.

Ny generalsekretær og ny lederkonferanse

I Bedehus-Norge er antakelig Gunnar Bråthens inntreden som generalsekretær i Misjonssambandet den mest markante endringen som har skjedd. Og det til tross for at han i sitt første halvår har holdt en lav offentlig profil.

Jeg sitter med en sterk følelse av at bedehusbevegelsens ledere var mer opptatt av å sette offentlig agenda da jeg begynte som journalist enn de er nå.

Normisjon inviterte i januar for første gang til lederkonferansen Mer, et konsept som ligner på Pinsebevegelsens Led. Der ble Normisjons samlivsteologi utførlig presentert, i en viss kontrast til den forsiktighet som ellers preger mange konservative kristenlederes omgang med denne tematikken.

For Indremisjonsforbundets del var 2023 året da Erik Furnes gikk av som generalsekretær, mens Runar Landro og Anja Ulveseth Heggen tiltrådte som toppledere. Det har også vært en del saker om organisasjonens økonomi, direkte og indirekte knyttet til Sjøholt folkehøgskole.

Særlig i vårsemesteret hadde vi her i avisen også en rekke saker om vekkelsen på Vigeland i Agder. Dette var et forunderlig fenomen, noe en del kanskje trodde at vi ikke kom til å få oppleve igjen i Norge. Det ene forsamlingslokalet etter det andre ble for lite, så etter hvert måtte møtene finne sted i den lokale idrettshallen.

Ny leder i Pinsebevegelsen

I vinter ble det kjent at Pinsebevegelsens daglige leder Ingunn E. Ulfsten skulle vende tilbake til politikken. Hun tiltrådte 1. mai som generalsekretær i Kristelig Folkeparti. Dette ble kjent kord tid etter Led, hvor blant andre fredsprisvinner og nå presidentkandidat Denis Mukwege i Kongo var gjest.

Tromsøværingen Fred Emil Bjerke overtar som daglig leder fra desember og blir presentert for bevegelsen på Led 2024. Ellers har pinsevennene blant annet feiret Evangeliesenterets 40-årsjubileum.

I Pinsebevegelsen skal man lete nokså godt for å finne tegn til intern debatt om samliv. I Metodistkirken gikk man gjennom noen uker med en viss uro da det kunne se ut for at flere hundre ektepar var ugyldig viet fordi man fra kirkens side hadde endret vigselsliturgien uten tilstrekkelig offentlig godkjenning.

Etter hvert ordnet det seg med hjelp fra Bufdir og Statsforvalteren. Utover dette var omtalen av Metodistkirken preget av det biskop Christian Alsted gjorde utvetydig klart på generalforsamlingen i Norges Kristne Råd i mars: Metodistkirken kommer til å vie likekjønnede par. Det har de i praksis allerede vedtatt. I denne saken ligger Metodistkirken her i landet tett opptil Den norske kirke.

Flere samlivsvedtak

Det skjer i skarp kontrast til situasjonen i Frikirke-Norge for øvrig. I den grad man har grunn til å være overrasket over noe der, er det heller hvor samstemt man er i forståelsen av ekteskapet som en gudgitt ordning for kvinne og mann.

I tur og orden har i høst både Baptistsamfunnet (som fra 1. januar 2024 heter Baptistkirken Norge), Misjonskirken Norge og Frikirken hatt saken til behandling i ulike organer.

Prosessene er ikke helt parallelle i de tre kirkesamfunnene, men inntrykket er entydig: det blir ikke åpnet for likekjønnet vigsel. Flertallet er tydelig i alle sammenhengene.

Også dette underbygger inntrykket av at norsk kristenhet fremstår mer delt enn på lenge. Den norske kirke har sitt dobbeltvedtak, men alle kan se at den sentrale ledelsen drar i én retning. På motsatt side ser det ut for at bedehus og frikirker opplever tilsvarende samling om sitt standpunkt.

Kontakt med samtiden

I utgangspunktet er Den norske kirke mer i takt med samtiden. Men den kristne kirkes oppslutning er ikke uten videre knyttet til det. Kanskje er det noen ganger snarere tvert imot, at man søker til kirken fordi den representerer noe annet enn det man finner i samfunnet for øvrig.

Ved siden av de protestantiske strukturene er Den ortodokse kirken i Norge fortsatt i vekst, blant annet støttet av tilstrømning fra Ukraina – og med indirekte hjelp fra stjernepsykologen Jordan Peterson som har gitt språk til manges gudslengsel.

Nobelprisvinner Jon Fosse har satt Den katolske kirke på kartet i høst, som et av flere eksempler på at norsk kristenhet om noen år antakelig vil se nokså annerledes ut.

Hvem som vinner frem og hvilke strukturer som står sterkest, det er det nok bare Vårherre som vet.