Året som har gått har påført kirkefellesskapet store tap og savn

Gjennom snart 30 år har kirker og menigheter fra over hundre land satt av en søndag i november for å be for trossøsken som forfølges for sin tro – under overskriften «Den internasjonale bønnedagen for den forfulgte kirke», eller «Søndag for forfulgte», som kanskje flere kjenner dagen som.

Biskop Haik Hovsepian

I 1994 ble den armensk-iranske biskopen Haik Hovsepian Mehr drept for sitt forsvar for kirkens rettigheter i Iran. Det ledet til en verdensomspennende bønnedag for kirken i Iran, som senere vokste til en felles markering for alle som forfølges og diskrimineres for sin tro på Jesus. Mange menigheter legger sin markering til søndagen etter Allehelgenssøndag, og den sammenhengen passer godt.

Det er godt å ha en dag i året til å minnes de av våre nære som vi har mistet det siste året, og gi tid til å stå sammen i savnet. Som medlemmer i den globale Kirken er det viktig å minne oss selv om at året som har gått også har påført kirkefellesskapet store tap og savn, selv om vi ikke kjenner personlig de som rammes.

Forfølgelse ser ulikt ut

Mennesker forfølges for sin tros skyld både av sine familier, og av stater og myndigheter. De blir utsatt for desinformasjon, diskriminering og voldelig forfølgelse.

Lidelsen har mange former og uttrykk, enten en blir drevet vekk fra landsbyen sin i Vietnam, eller en fengsles og tortureres for å ha ledet en husmenighet i Iran. I Kina er mange av kirkene sterkt overvåket av myndighetene, mens i Nord-Nigeria er kirker terrormål uten at verken staten eller omverdenen får det med seg.

Å ikke være tålt

Det er likevel noen fellestrekk som de fleste av ofrene for forfølgelse deler. Målet med forfølgelse er å påføre offeret en tydelig erfaring av å stå alene, og av å ikke være tålt.

Det er ofte en lammende og dyptgripende opplevelse, enten liv og helse står i akutt fare eller ikke. Derfor er det vårt ansvar å lytte nøye når ofre for forfølgelse gjennomgående ber oss om én ting: Uansett hvor de kommer fra eller hvordan forfølgelsen arter seg, er ropet det samme: Be for oss!

Et svar med sprengkraft

Forbønn kan virke som et enkelt svar, men har langt større sprengkraft enn vi tror. Å be for noen er nettopp det motsatte av å ikke tåle – det er å omslutte, å la seg berøre og å sørge sammen med både dem som lider og med Gud.

Kirken har bedt for de som forfølges og minnet de som mistet livet på grunn av sin tro gjennom 2000 år, både på egne merkedager og på vanlige søndager. Ansvaret er fortsatt stort for oss som ikke forfølges – det gjelder likevel vår kropp og våre søsken!