Armenernes dødsskrik

Dødsskrikene lyder mot meg fra veggene i folkemordmuseet i Armenias hovedstad, Jerevan. De kommer fra bilder av kvinner og barn på dødsmarsjer eller i konsentrasjonsleirer.

Et bilde av korsfestede kvinner i en ørken er hentet fra en film basert på beretningen til den unge jenta Aurora Mardiganian. Hun overlevde de tyrkiske grusomhetene i 1915:

«Jeg så min mors kropp mens hennes liv ebbet ut, kastet ut i ørkenen fordi hun hadde lært meg at Jesus Kristus var min frelser. Jeg så tusener på tusener av elskede døtre og milde mødre dø under pisken eller kniven eller av sulten og tørstens tortur, eller ført til slaveri fordi de ikke ville fornekte sin kristne tro.»

Over halvparten av Det ottomanske imperiets mer enn 2 millioner armenere ble drept. Flere titusener av andre kristne minoriteter led samme skjebne.

Uhyrlighetene skjedde i Det ottomanske imperiet som eksisterte fra 1299 til det brøt sammen og ble splittet opp etter første verdenskrig. Dagens tyrkiske republikk er grunnlagt på restene av dette gamle verdensriket og er den stolte arvtaker.

I Tyrkia er det straffbart å kalle det som skjedde et folkemord. Landet sier at massedeporteringen av armenere var en legitim handling for å nedkjempe det Tyrkia kaller en eksistensiell trussel. Ja, det skjedde drap – på begge sider. Men det var ingen intensjon om å utrydde det armenske folket.

Utenfor Det armenske folkemordmuseet i Jerevan brenner en flamme. Mot himmelen strekker et dobbelt spir seg: Den ene delen er viet døde, den andre de overlevende.

Inne i folkemordmuseet er visedirektør Edita Gzoyan klar på at det skjedde systematisk og målrettet utryddelse. Det ble, sier hun i et intervju, erklært hellig krig mot kristne minoriteter i det som i dag er Tyrkia. Religion ble bevisst brukt som redskap for å skape hat og for å mobilisere muslimer til å delta i forbrytelsene.

Det hadde skjedd en bølge av forfølgelser og drap fra 1894 til 1896. Armenere og andre kristne minoriteter ble i økende grad definert ut av nasjonen.

Noen armenske grupper tok til våpen mot overgrepene og krevde løsrivelse. Noen hadde alliert seg med Russland, de orket ikke mer tyrkisk undertrykkelse.

Dette ble brukt av imperiets nye herskere, ungtyrkerne, som påskudd for å eliminere «det armenske problem». Deres leder, Enver Pasha, var overbevist om at de kristne minoritetene var forrædere. De ble definert som en indre dødelig fare som sto i ledtog med Det ottomanske rikets ytre fiender, som Russland og Storbritannia.

Under dekke av krig ville ungtyrkerne gjøre kort prosess.

Jeg passerer bilder av ungtyrkiske soldater som villig lot seg avbilde, poserende foran ofrenes avkappede hoder. I folkemordets første fase var stridsdyktige menn målet.

I februar 1915 ble armenske menn i vernepliktig alder innkalt til militærtjeneste. Før første verdenskrig var det ikke tillatt for kristne menn å bli med i hæren. Men nå ble mennene innrullert. Det var en felle, mener Gzoyan i folkemordmuseet. Ifølge museets forskningsstiftelse ble opp imot 300.000 menn drept eller døde. De ble brukt som menneskelige skjold, eller de arbeidet seg i hjel i arbeidsbataljoner eller ble myrdet.

Så kom den mest kjente aksjonen: 24. april 1915 ble nær 250 intellektuelle og ledende armenere arrestert i Konstantinopel (dagens Istanbul) – advokater, politikere, prester og forfattere. Noen ble drept i fengsel, andre ble deportert først.

Armenerne hadde først mistet sine stridsdyktige menn. Så mistet de sin ledelse som kunne tale deres sak.

Nå sto de ubeskyttede for tur.

Drapsskvadroner herjet blant kvinner, barn og eldre. Mange ble tvunget til dødsmarsjer mot dagens Syria og Irak. I nord ble mange sendt ut i båt på Svartehavet for å dø.

I Mush (Mus) i øst hadde armenerne bodd i 1.500 år. Sommeren 1915 var det over. Nær sagt hver eneste av de 70.000 ble utryddet i juli.

«Kvinner og barn ble skyflet inn i låver som ble dynket med parafin og satt fyr på. Menn ble henrettet. Barn ble begravd levende. Unge kvinner ble kidnappet, voldtatt og fikk brystene skåret av», skriver historiker Bård Larsen i Civita.

Den norske misjonæren Bodil Biørn fra Kragerø var øyenvitne og armenernes hjelper, sammen med andre misjonærer. Hun hedres i folkemordmuseet. På baksiden av et klassebilde fra misjonsskolen i Mush skrev Biørn: «De fleste av de 120 barna i dagskolen ble myrdet i 1915».

Grusomhetene rammet også grekere. Og de rammet syrianerne i Tur Abdin sørøst i Tyrkia. Fordrivelsene og likvideringen av over 90.000 syrianere er tydelig til stede i det kollektive minnet. Stefanusalliansen hjelper i dag den lille resten på 2.000–3.000 mennesker fra denne minoriteten med å bevare sine røtter.

Tragiske familiehistorier ligger rett under overflaten.

På veggene henger bilder av levende klostre før uhyrlighetene, over bilder av ruiner. Ungtyrkerne var ikke religiøse. Men de forsto hvor viktig religion var.

«Vi har mange kilder som sier at muslimer var med på folkemordet for å tjene Allah, at de mente at det var en god ting å drepe kristne,» sier Edita Gzoyan i folkemordmuseet.

Kristne barn i barnehjem ble med tvang konvertert til islam. Armenske kvinner ble tvunget til konvertering og ekteskap med muslimer. De som sto for dette, trodde de gjorde gode ting ved å skape en ny muslim av en kristen armener.

I museet hedres Fridtjof Nansen. Han sørget med sitt Nansen-pass for at mange overlevende ble hjulpet i sikkerhet i land som ville ta imot dem. Men Nansens fedreland Norge vil ikke ta stilling til om massakrene fra 1915 og utover var et folkemord eller ikke.

Norske myndigheter vil overlate spørsmålet til historikerne (statssekretær Bård Glad Pedersen, VG, 14.3. 2015),

Men historikerne har gjort jobben, det er faglig enighet om at dette var et folkemord. «Nå må politikerne være modige. Det er ubehagelig at Norge, Nansens hjemland, ikke vil anerkjenne at armenerne ble utsatt for folkemord», sier Gzoyan i Jerevan.

Norge sier også at å anerkjenne dette som folkemord vil gjøre forsoning vanskeligere. Men fra Jerevan ser dette helt motsatt ut. Uten tyrkisk anerkjennelse av at det skjedde et folkemord og uten en unnskyldning, vil det ikke bli noen forsoning.

Gzoyan sier: «Vi armenere vil ikke og kan ikke forhandle bort vår smerte».

Norge sier også at det er problematisk å omtale som folkemord noe som hendte før Folkemord-konvensjonen ble vedtatt i 1948. Men også holocaust, kroneksemplet på et folkemord, skjedde før 1948.

Folkemord-konvensjonens arkitekt, den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin, startet dessuten arbeidet med å definere folkemord på grunn av uhyrlighetene mot armenerne.

Lemkins interesse ble vekket under en rettssak i Berlin i 1921. Da ble en overlevende armener overraskende frikjent etter å ha drept Talaat Pasha, anføreren bak massedrapene.

Domstolen satt på store mengder dokumentasjon. Lemkin startet arbeidet med å utvikle en juridisk term for systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion. Begrepet ble lansert i 1943, mens den industrielle utryddelsen av jødene pågikk.

«Uten folkemordet på armenerne ville dette begrepet i den internasjonale strafferetten enten aldri blitt definert, eller det ville kommet mye senere», sier Gzoyan.

Riktig nok kan bare handlinger som er utført etter at konvensjonen ble vedtatt, reises for Den internasjonale straffedomstolen. Men systematiske massedrap som skjedde tidligere, kan likevel anerkjennes som folkemord. Tyskland anerkjente i juni 2021 folkemord i Herero i Namibia i 1905, for å bidra til forsoning. Tyskland ga bistand, men uten å kalle det erstatning.

Tyrkia er livredd for armenske krav om erstatning for penger, eiendommer, kirker, skoler og klostre – og ikke minst for landområder.

Men kanskje enda viktigere: Tyrkia ville måttet skrive om sin egen historie. Den moderne tyrkiske republikkens grunnlegger og første president, Mustafa Kemal Atatürk, var selv knyttet til folkemordet, ikke minst under fordrivelsen av armenerne og grekerne fra Smyrna (dagens tyrkiske storby Izmir).

Identiteten til det moderne Tyrkia er tett knyttet sammen med etnisk rensing og folkemord.

Det krever mot å sette rettferdigheten over politikken. Så hva er den egentlige grunnen til at Norge ikke har anerkjent at grusomhetene var folkemord? Det kan vel ikke være å beskytte Equinors store oljeinvesteringer i Aserbajdsjan, Tyrkias naboland og nære allierte?

I Jerevan sier Edita Gzoyan: «La oss si at vi har en sykdom, men ikke vet hvilket navn vi skal gi den. Så gir en lege den et navn. Skal vi da hevde at sykdommen ikke eksisterte før den fikk et navn? Jurister kan si at begrepet ikke har tilbakevirkende kraft. Men det er ikke et gyldig argument for politikere.»

Rundt den brennende flammen ved folkemordmuseet er det lagt ned blomster. Statsminister Erna Solberg ville ikke dra til 100-års markeringen i 2015, Norge sendte i stedet sin ambassadør. Pave Frans slo den gang fast at det skjedde et folkemord i 1915.

24. april markeres igjen årsdagen. I fjor ringte USAs president Joe Biden til Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan. Erdogan ble rasende da Biden sa at USA anerkjenner at grusomhetene regnes som folkemord.

«Vi bekrefter historien. Vi gjør ikke dette for å fordele skyld, men for å sikre at det som skjedde, aldri blir gjentatt», sa Biden.

Er statsminister Jonas Gahr Støre klar til å si det samme?