Arnfinn Welo: Derfor trenger vi å høre historien om Nardus og lignende saker

I et leserinnlegg i Dagen, publisert 10 november, stiller Ferdinand Wyller spørsmålet: «Hva trenger vi å vite?» Spørsmålet, som omhandler Dagen-artikkelen «Historien om Nardus», er overskriften i innlegget.

Slik jeg forstår er spørsmålet rettet både til Dagen, men også til den enkelte leser. Det er i og for seg et betimelig spørsmål.

Men når Wyller i sitt leserinnlegg begynner med å gå til frontalangrep på motivene til Dagen og mener de fremstår som formidlere av rent sladder, og begrunner dette med, at kvinnene i artikkelen tross alt er blitt trodd, så viser det at han absolutt trenger å vite mer om denne saken.

Wyller begrunner også påstanden sin med at Nardus er oppløst. Han synes da å mene at dette ikke lenger er av allmenn interesse. Altså er dette en sak Dagen ikke burde publisert, slik jeg tolker han. Noe vi ikke trenger å vite.

Kvinnene er hørt og trodd, Nardus er borte vekk og problemet er ute av verden. Men det Wyller glemmer når han leser artikkelen, er at det er først nå disse kvinnene opplever at noen hører dem og tror dem. Noen av dem har båret på sine mørke, grusomme opplevelser siden de var svært unge.

Nardus kan nok oppfattes som en forsamling i oppløsning, men de er langt ifra oppløst. Deres tankegods og holdninger lever, om mulig, kanskje enda sterkere nå etter dette. Flere av dem som fortsatt står på innsiden av Nardus sier at de står sterkere og har det bedre enn noen gang tidligere.

Og de siste talene til Terkelsen, publisert både på Facebook, Youtube og Spotify, viser at han, kanskje enda mer enn tidligere, tilpasser sin forkynnelse til omstendighetene rundt seg. I den foreløpig siste talen til Terkelsen (se lenke) taler han om å styrke den siste rest.

Som den store åndelige krigeren Terkelsen gjerne ønsker å fremstå som, omstrukturerer han nå sin lille hær. Og det at de er få, ser ikke Nardus på som en svakhet, men tvert imot en styrke.

Enda mer enn tidligere ser Terkelsen på seg selv og Nardus som liten rest som nå i enda større grad opplever at de er midt i ledelsen for Guds plan i endetiden. Både avhoppere og de kvinnene som forteller sine historier blir fremstilt som løgnere og Judas'er av Terkelsen og hans tilhengere.

Det er ikke mye man hører fra Nardus. Ikke nå og heller ikke før saken ble publisert. At ikke ett eneste medlem har hatt behov for å løfte røsten og ta generelt avstand fra det som har blitt beskrevet i Dagens artikler av kritikkverdige forhold i Nardus opp igjennom de 40 årene sekten har eksistert, reagerer jeg sterkt på.

Det ser ut til at det eneste de har behov for, er å uttrykke sin fulle støtte til Terkelsen, slik eldstebroder i Nardus, Svein Granås, gjør det i hovedartikkelen. Så Ferdinand Wyller, vi trenger å vite.

«Hvor går grensen mellom en avgrenset framstilling av et problem og grafsing i andres privatliv?» spør Wyller, og ser ut til å mene at de anklagene som fremkommer bør regnes som Terkelsens privatliv. Torkild Terkelsens betydning for menneskene i Nardus kan knapt overdrives.

Når Wyller trekker grensen i denne saken mellom en avgrenset problemstilling og grafsing i andres privatliv ved graden av informasjon, mener jeg han bommer fullstendig. Det er jo nettopp mengden av informasjon i saken som er dens styrke.

Den viser jo at dette ikke bare er moralske fall, som så mange innad i Nardus hevder, men et livsmønster der Terkelsen har levd et dobbeltliv preget av seksuelle relasjoner som har skadet mange uskyldige mennesker.

Hvordan Wyller kan se på dette som grafsing i privatlivet er vanskelig å forstå. Dette handler om påstand mot påstand, sier Wyller. Og det er et av de største problemene med slike saker.

To eller tre vitners ord, etterlyser Terkelsen, og misbruker etter min forståelse 1. Timoteus brev 5:19 når han forsvarer seg imot anklagene om overgrep. Det er like dumt som at kvinner, i enkelte deler av verden, trenger fire vitner for å anmelde voldtekt.

Men la meg samtidig minne Wyller på at Terkelsen har innrømmet en del av anklagene han har imot seg. Så bare påstand mot påstand er det ikke.

Dog vil jeg minne Wyller på dette følgende. Else Kari Bjerva i Normisjon, henviser i sin mastergradsoppgave fra 2009, «Når ord står mot ord», til en uttalelse fra professor i diakoni Tormod Kleiven:

«Når ord står mot ord, kommer forestillingen om at falske anklager er et utbredt fenomen ofte fram i media. Mye tyder imidlertid heller på at det er mange som aldri våger å komme fram med sine vonde historier.»

Det er ikke slik at de fleste lyver om overgrep, Wyller, de aller fleste snakker aldri om dem. Jeg må si at når jeg leste Wyller sitt innlegg ble jeg kraftig provosert. Hans holdninger til hele saken minner meg om holdningene og motstanden jeg har fått fra de ledende brødrene i Nardus når jeg har villet snakke med dem om disse sakene.

At Wyller dras tilbake til mannebladet Aktuell Rapport han leste som ung gutt og sammenligner følelsene han da fikk med følelsene når han leste artikkelen om Nardus, altså med skrekkblandet fryd, det forteller meg mye om respekten han viser dette temaet. Eller la meg heller si mangelen på respekt.

Jeg skulle så gjerne ha tatt tak i alle elementene Wyller nevner, men jeg nøyer meg med å si at hans manglende følsomhet ovenfor temaet han uttaler seg så selvsikkert om og holdningene han legger for dagen gjør at det er svært vanskelig å bli noe annet enn oppgitt over det han skriver.

Han hadde vært langt bedre tjent med en viss ydmyket til sin egen begrensede kompetanse om temaet, fremfor å stille seg skråsikkert på siden av eldstebrødrene i Nardus, «gutteklubben ugrei». Så kanskje burde hans innledende spørsmål heller vært: Hva trenger jeg å vite?

Men det virker ikke som Wyller vil vite noen ting om slike saker, og han er i så fall ikke alene om det. Det er altfor mange som mener vi bare skal tilgi og glemme fremfor å ta opp slike saker som dette.

Men nettopp derfor trenger vi å høre historien om Nardus og lignende saker. Vi trenger kunnskap om seksuelle overgrep i kristne sammenheng, vi trenger åpenhet og vi trenger debatt.

Og fremfor alt så trenger vi ydmykhet i møtet med denne vanskelige tematikken. For det er først når ydmykheten er på plass at vi kan snakke om å tilgi, glemme er det kun Gud som fullt og helt kan.»