Arven etter Arafat
Vi mener at det palestinske folkets største tragedie er at de har så korrupte og inkompetente ledere som alltid har valgt vold og konfrontasjon i stedet for samarbeid og fred.
Idag er det ti år siden PLO-formann Yassir Arafat døde på et sykehus i Paris. Da hadde ryktene om at han allerede var død, men ble holdt kunstig i live, svirret i flere dager.
Fortsatt fremstår omstendighetene rundt hans hurtige sykdomsforløp og raske død som ganske uklare. Konspirasjonsteoriene har aldri helt lagt seg. Selv ikke etter at Arafats levninger ble gravd opp igjen og undersøkt for to år siden.
Annonse
Uansett er det ved ti-årsdagen for hans død betydelig mer interessant å vurdere arven etter Arafat. Hvilket livsverk var det denne mannen med internasjonal politikks mest karakteristiske hodebekledning egentlig etterlot seg? Hva har denne personen som insisterte på å alltid gå rundt med pistol i beltet, selv på FNs talerstol, bidratt med for å forbedre situasjonen for sitt eget folk?
Yassir Arafat overtok ledelsen i den nystartede palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO i 1968. Og hans virksomhet de nærmeste to tiårene gjorde at han med rette ble karakterisert som «den moderne internasjonale terrorismens far».
Flykapringer, bombeangrep, attentater og likvideringer. PLOs ulike organisasjoner og underavdelinger spredte død og fordervelse opp gjennom 70- og 80-tallet.
Men i begynnelsen av 90-årene var Arafats posisjon i det palestinske samfunnet på kraftig nedadgående. Hans eget og PLOs eksil i Tunisia, langt borte fra de palestinske områdene, gjorde at Arafat gradvis mistet kontakten med egen befolkning. I stedet vokste oppslutningen rundt andre og enda mer radikale organisasjoner, som i motsetning til PLO var til stede på bakken. Fremst blant dem var islamistiske Hamas.
Ironisk nok var det faktisk erkefienden Israel som bidrog til å holde Yassir Arafat politisk relevant. Hemmelige møter i Norge munnet ut i den såkalte Oslo-avtalen mellom PLO og Israel som ble underskrevet på plenen utenfor Det Hvite Hus i september 1993. President Bill Clinton la armene sine rundt Arafat og Israels statsministeren Yitzhak Rabin. De to gamle krigerne utvekslet et symboltungt første håndtrykk.
Det var høykonjunktur for fredshåp i Midtøsten.
Men det varte ikke så lenge. For selv om Arafat fikk Nobels fredspris i 1994 klarte han aldri omstillingen fra terrorist og opprørsleder til statsmann. Der prisvinneren fra året før, Nelson Mandela, valgte fredens og forsoningens vei i en skjebnetime for nasjonen sin, tok Arafat helt andre avgjørelser.
Misfornøyd med resultatene av Camp David-forhandlingene i 2000, drog Arafat tilbake til de palestinske selvstyreområdene og oppfordret til folkeopprør, Intifada, mot Israel. Oslo-prosessen som hadde hanglet i flere år, var dermed helt død.
Annonse
Vi mener at det palestinske folkets største tragedie er at de har så korrupte og inkompetente ledere som alltid har valgt vold og konfrontasjon i stedet for samarbeid og fred.
Blant disse er Yassir Arafat den verste.
