At man er i opposisjon, betyr ikke at man tar feil

Søndag bekjentgjorde Therese Egebakken at hun trekker seg fra Kirkerådets arbeidsutvalg og arbeidsgiverutvalget med umiddelbar virkning.

Hun begrunner dette med en opplevelse av teologisk ensretting og at kirkens konservative medlemmer ikke blir tatt hensyn til.

Therese Egebakken har vært en profilert representant for opposisjonen i Kirkemøtet, eller for den konservative fløyen i Den norske kirke. Det er ikke mange som har ønsket å innta en offentlig profilert rolle i dette landskapet. Derfor har Egebakken blitt lagt ekstra godt merke til.

Hun viser til kirkelige vedtak om at alle ansatte skal på LHBT-kurs, at kirken slutter seg til Pride-markering, at LHBT-utvalget får forlenget mandatet sitt med flere år og at man vil markere Skeivt kulturår 2022.

Alt dette illustrerer tydelig den spenningen som både Egebakken og mange andre finner det vanskelig å leve med.

I løsrivelsen fra staten har det vært avgjørende at Den norske kirke skulle fremelske et levende kirkedemokrati. Det innebærer at Kirkemøtet som politisk arena er viktigere enn noen gang.

Det innebærer også at demokratiets spilleregler gjelder. En del av dette er at de som representerer et mindretall må finne seg i de beslutningene flertallet fatter.

For Åpen folkekirke har nettopp spørsmål knyttet til kjønn, seksualitet og samliv vært selve hovedsaken. Derfor er det ingen grunn til å være overrasket over at de arbeider for å gjennomføre den kirkepolitikken de har gått til valg på.

Da Dagen møtte kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum i forbindelse med Kirkemøtet i Trondheim i november, la hun vekt på å være en lyttende leder. Det er ingen grunn til å tvile på at dette er oppriktig ment fra Raaums side.

Hun er opptatt av å opptre samlende, og av å la ulike parter komme til orde. Dette betyr imidlertid ikke at hun vil overse de sakene hun er valgt til å gjennomføre.

Egebakken signaliserer at hun fortsatt ønsker å være en tydelig stemme i kirkepolitikken. Hun er fortsatt medlem i Kirkemøtet, og hun blir sittende i Kirkerådet.

Før kirkevalget i 2019 ble det kjent at kirkemøtemedlemmene Marie Klakegg Grastveit og Sofie Braut ikke stilte til gjenvalg. De kommer fra Stavanger bispedømme, i likhet med Egebakken.

Det var et interessant trekk i den forrige kirkemøteperioden at flere av de mest profilerte stemmene på den konservative siden tilhørte forholdsvis unge kvinner. Det bidro til å bryte ned en forestilling om at visse meninger tilhører eldre menn. Nå gjenstår det å se om Egebakken tar gjenvalg når det skal velges nytt kirkemøte i 2023.

Uansett er det en kjensgjerning at den som ønsker å engasjere seg i kirkepolitikken med et konservativt utgangspunkt, må regne med å kjempe i motvind. Man må også regne med å stå overfor et flertall som både har flertallsmakten og som opplever å ha samtidens vind i ryggen.

Det er grunn til å berømme Therese Egebakken og de andre konservative medlemmene både i det forrige og i det sittende Kirkemøtet for både frimodigheten og for det engasjementet de viser. Og det er trist dersom de opplever at det i praksis ikke nytter å engasjere seg på den kirkepolitiske arenaen.

Om man løfter blikket, kan man uten sammenligning for øvrig se til Stortinget og tenke over hvordan politikere i for eksempel Rødt eller MDG har opplevd årene frem til de nå i senere tid opplever økt oppslutning.

Det at man er i opposisjon, betyr ikke at man tar feil.