At man har «rett til å tro på hva man vil» er en fordummende påstand

Jeg tror på Bibelens feilfrie og ufeilbare ord. For det gamle testamentes vedkommende, har dette sin relativt enkle grunn i at Jesus helt konsekvent taler om Skriften som Guds ord, og viser gjentatte ganger hvordan Loven, Profetene og Skriftene vitner om ham (f.eks. Luk 24, 27).

Men for det nye testamentets vedkommende er saken riktignok litt annerledes, fordi Det nye testamente er skrevet ned etter hans himmelfart, og bekreftes slik sett ikke direkte av Jesus i ettertid.

Dette skaper et mulig problem, dersom synet på Det gamle testamente er avhengig av at Det nye testamente har gjengitt Jesus riktig.

Apostlene og deres autoritet

For å si litt mer om dette er jeg nødt til å begynne i Evangeliene.

Jesus valgte ut tolv apostler blant hans mange disipler, og ga dem en særlig autoritet til å være hans vitner. I Apostlenes gjerninger, første kapittel, understreker apostelen Peter at sentralt for de tolv, var at de var øye- og ørevitner til Jesu virksomhet, undervisning, død og oppstandelse (Apg 1, 21–22).

I Matt 28, er det disse samme apostlene som får kallet å lære alle folkeslag å holde alt det Jesus har befalt. I Apg 2, 42 lærer vi at nettopp apostlenes lære var en av grunnpilarene i urmenigheten, og apostelen Paulus skriver senere til menigheten i Efesos at den er bygget på profetenes og apostlenes grunnvoll, hvor Kristus selv er hjørnesteinen (Ef 2, 20). Det nye testamente i sin helhet er apostlenes lydighet til dette oppdraget.

I tillegg til de tolv apostlene, gjør også Paulus krav på å være en sann apostel. Ifølge hans egen gjengivelse, ble dette kallet bekreftet av apostlene Peter, Jakob og Johannes (Gal 2, 7-10), og Peter sier det selv i 2 Pet 3, 15–16. Lukas gjengir kallshistorien i Apg 9, 1–22.

Videre bekreftes apostlenes kall ved Jesu direkte inngripen, og gjennom de tegn han gjør, både med dem og ved deres hender. Jesus gir dem denne makt i Mark 3,13-19, og resultatet beskrives flere plasser i Apostlenes gjerninger, f.eks. 3,1–7; 9, 32–40; 14:8–10.

Paulus' brev er trolig de eldste skrevne kildene i NT, og der finner vi også eldre muntlige overleveringer sitert, som f.eks. i 1 Kor 15, 3ff. Disse versene er skrevet under Paulus’ andre misjonsreise. Da var flere av apostlene fortsatt i live, og også mange andre øyevitner, både vennlige og fiendtlige.

Når Paulus skrev om den oppstandne Jesus, ville det vært enkelt å motsi ham, dersom noen kunne fremskaffe Jesu døde kropp. Men det var det ikke noen som kunne, selv om Jesus ble lagt i en velkjent grav (Matt 27, 57–60).

Flere av apostlene ble henrettet for sitt vitnesbyrd om den oppstandne Jesus, noe som ytterlige bekrefter at vi har å gjøre med en sann historie. Allerede i Apostlenes gjerninger omtales Jakob som den første martyren blant apostlene (12, 2). Både Peter og Paulus ble ifølge tidlige kilder henrettet i Roma under keiser Nero (Evsebius’ kirkehistorie II: 25).

Dersom deres vitnesbyrd ikke var sant, er det vanskelig å tenke seg at de ville gitt sitt liv for det. Dersom det hele var løgn, hadde de alt å tjene på å avsløre den.

Apostlenes lære nedtegnet

Det er en vanlig tanke at Markus er det eldste blant de fire evangeliene. Ifølge Papias, en disippel av apostelen Johannes, var det Johannes Markus, som skrev det ned, gjenfortalt etter apostelen Peter.

Han bekrefter også at Matteus skrev ned sitt evangelium, opprinnelig på hebraisk. Legen Lukas, som var medarbeider av Paulus, skrev både sitt eget evangelium og Apostlenes gjerninger.

Selv om han ikke var øyevitne, vitner hans oppmerksomhet for selv små detaljer, om et svært grundig forskningsarbeid. Det nevner ha jo også innledningsvis. Matteus og Johannes var derimot begge apostler av Jesus, og dermed også øyevitner.

Disse bokrullene ble skrevet av i mange eksemplarer, distribuert og lest opp i oldkirken. På den måten fikk de fort anerkjennelse som den høyeste autoriteten i kirken. Når disse håndskrevne bøkene var i ferd med å bli utslitt, ble de skrevet av på nytt og slik vedlikeholdt.

Kunsten å behandle og bevare hellige skrifter, har oldkirken utvilsomt lært seg fra sine aller tidligste, jødekristne medlemmer. I synagogen var det jo allerede ordninger og metoder på plass for å ta vare på rullene med Toraen og profetene.

I de senere århundre har en massiv kartlegging av det nye testamentes skriftlige overlevering bekreftet hvor forsiktig og nøyaktig kirken har behandlet overleveringen. Det finnes riktig nok noen avsnitt i Det nye testamente der det har vært problem med overleveringen, men disse er svært få. Selv om alle disse ble fjernet, forblir læren likevel den samme.

Å tro på det som er sant

Dette er imidlertid kun et overflatebilde, og herfra kunne man for eksempel. gått videre og snakket om støttende bevis i andre kilder fra samme tidsrom.

Poenget er at den som tar Det nye testamentes vitnesbyrd på alvor, har gode og saklige grunner til å gjøre det.

Det sies at man i Norge har rett til å tro på det man vil. Men det er en fordummende påstand. Hvorfor skulle man ønske å tro på det man tilfeldigvis ønsker å tro? Jeg vil tro på det som virkelig er sant. Og det er gode grunner til å tro at nettopp dette ordet er sant.

Når jeg leser om Det nye testamentets historie, bekrefter det for meg at det taler sannheten om Jesus. Jesus er oppstanden, og derfor tror jeg hans ord.