Debatt
At musikk kun er form uten innhold, er en særdeles umusikalsk påstand
I Dagen 24.04 har Axel L. Saxe et innlegg der han i et tilsvar til undertegnede hevder at bruk av musikk i kristen sammenheng er et adiaforon. Han mener også at min påpekning av metodismens rolle når det gjelder å ta i bruk populærkulturens virkemidler for «å nå folk», er feilaktig.
At musikkspørsmålet er et adiaforon, står som påstand uten begrunnelse. Påstanden hviler på en uholdbar musikkteoretisk oppfatning, nemlig at musikk kun er en (tilfeldig?) form uten noe bestemt innhold, en form som en dermed kan putte et hvilket som helst innhold inn i uten at det får konsekvenser for det aktuelle innhold.
Annonse
Prinsipielt gis det ifølge denne oppfatning dermed ingen legitime grenser for hva slags musikk som kan benyttes i kristen sammenheng. Tungrock eller muzak, klassisk eller gospel, gregoriansk eller disko – alt er i prinsippet anvendbart. Det hele koker ned til et spørsmål om smak og behag, en må bare sørge for ikke å bruke «former» som «folk» ikke trives med.
At musikk kun er form uten innhold, er imidlertid en særdeles umusikalsk påstand. Som alle åndsprodukter – det være seg malerkunst, mote, arkitektur, litteratur, osv. – er musikken også bærer av et åndsinnhold (med dette menes ikke personlige åndsmakter, f.eks. demoner).
Og den som har øre til å høre, vet at det er musikk som egner seg i det hellige rom – for Guds ansikt – og annet som ikke sømmer seg i det hellige. Derfor har det f.eks. alltid vært slik at det musikalske uttrykket en salme er kledd i, enten kan understreke og forsterke budskapet (teksten) i salmen, eller virke stikk motsatt.
Saxe mener også at min påpekning av metodismens rolle i å ta i bruk populærkulturens uttrykk, ikke er korrekt. For å eksemplifisere dette viser han til at en salme på slutten av 1500-tallet fikk en melodi hentet fra en verdslig sang. Dette beviser ingenting. Gjennom hele musikkhistorien er det slik at komponister og musikere har hentet inspirasjon fra andre sammenhenger. Likevel har det alltid være forskjell på kirkemusikk og musikken i den verdslige verden.
Det nye med metodismen er imidlertid at en utvikler en misjonsstrategi som målbevisst tar i bruk populærkulturens uttrykk for «å nå folk» i sine vekkelseskampanjer. Man bruker bestemte «metoder» som appellerer til folk i evangeliseringen (derav navnet «metodisme»), en tankegang som etter hvert er slått igjennom i det meste av vestlig protestantisme: Troens skal gjøres attraktiv gjennom å bruke virkemidler som appellerer.
Jeg vil hevde at dette ofte kommer til å bety at en bruker kjødelige midler for å nå åndelige mål. Og når en i kristen sammenheng anvender populærkulturens musikk og ytringsformer, vil en neppe unngå at dette fører til en gradvis verdsliggjøring av menighetene.
Til sist siterer Saxe en bibeltekst som hyppig brukes til støtte for null grensesetting på dette område: «For jødene er jeg blitt som en jøde, for å kunne vinne jøder … For dem som er uten lov, er jeg blitt som om jeg var uten lov, enda jeg ikke er lovløs for Gud …» (1 Kor 9,19ff). Apostelen sier imidlertid ikke «for de vanhellige er jeg blitt vanhellig; for de overfladiske er jeg blitt overfladisk; for drankerne er jeg en dranker, osv.»
Poenget her er at en – som i alle andre sammenhenger – ikke bør anvende en bibeltekst uten å gjøre seg klart hva som faktisk ligger i teksten.
Annonse
Den beste forståelsen av dette bibelordet tror jeg vi finner når Peter kommer i Kornelius’ hus (Apg 10). De rabbinske koscher-forskriftene forbød en jøde å gå inn til en hedning slik Peter her gjorde. Når han bryter disse forskriftene og likevel er å finne under Kornelius’ tak, sier han: «Dere vet hvor utillatelig det er for en jøde å ha samkvem med noen av et annet folk, eller å gå inn til ham. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent» (Apg 10,28). Det dreier seg her m.a.o. om brudd med en tradisjon som satte uoverstigelige stengsler for kontakt og omgang med andre mennesker.
Derfor er det å bruke Paulus’ ord om «jøde for jøde, greker for greker» som begrunnelse for metodisk å anvende denne verdens uttrykksformer i Guds rikes tjeneste, så langt jeg kan se, misbruk av bibelteksten.
