Augustin og dopamin – når vår evne til å fokusere forsvinner

En lektor skrev nylig følgende om sine erfaringer fra en videregående skole. Det gjaldt elevenes evne til å konsentrere seg. Han skrev:

«Som nyutdannet idealist for 1,5 år siden hadde jeg som innstilling at elever er eller kan bli selvregulerte individer som benytter seg av tilgjengelig teknologi for å suge til seg kunnskap, mobilen og andre digitale hjelpemidler kan være nyttige hjelpemidler i klasserommet. Men etter 1,5 år som lærer har det bildet havarert!

Elevenes oppmerksomhetsvindu (attention span) kan være begrensende kort. Det å lese en lengre artikkel eller vise en dokumentar på 60 minutter er knapt gjennomførbart, fordi for mange elever ikke klarer å holde oppmerksomheten oppe.

I dag observerte jeg elevene mine mens vi så et talkshow, med varighet på 38 minutter. Etter 20 minutter begynte uroen å bli merkbar. En elev åpnet og lukket matboksen. En annen lukket og dro opp borrelåsen på ladekabelen til pc-en. Flere svingte fram og tilbake på stolen, en la seg ned på pulten og stønnet, to brøt tommelwrestling, og en begynte å spille sjakk».

Å være konservativ er å forstå menneskets natur. Slik har det vært i alle fall siden Augustin av Hippo sine dager. Han beskrev mennesket som bærere av hjerter som er grunnleggende sårede og i opprør mot Gud. Dermed vil også et totalt liberalt frislipp føre til sorg og selvutslettelse på sikt.

På ett eller annet punkt må strukturer til, enten kulturelle, juridiske eller politiske som kan rettlede mennesker mens de seiler på et hav av lyster, dragninger og impulser.

Samtidig betyr ikke det at slike strukturer trenger å være autoritære, og styre med makt som ligner den en overgriper har over sine offer, slik de fleste retningslinjer framstilles i dag, i alle fall hvis de hindrer noen i å konsumere noe som et selskap eller en ideologisk aktør har bakt for de.

Augustin var ingen konservativ mann, snarere tvert om. Hans beskrivelser av menneskers syndige hjerter var selv nøye og skammelig utprøvd, og han visste godt hvor hans eget liv hadde brakt ham, og hvilken sorg det la på andre mennesker. Les «Bekjennelser» av Augustin for hele historien.

Det var en banebrytende bok som blant annet var med på å forme den vestlige tanken om arvesynd. Men den er relevant også i dag, om du så er pedagog, barnepsykolog og influenser.

Augustin var svært åpensindig av natur, og han kalte det en skam at ikke kristne skulle åpent kjenne til, prøve og utforske gode ideer og solid forskning fra alle grener, uansett hvilken tro eller kultur det kom ifra. For slik kunne man holde fast på det beste, og det som var i tråd med Guds natur. «Det passer seg ikke», sa han, «at kristne skulle bli funnet å være dårer på temaer som andre forstår godt.»

På pæreslang

Augustin var en nord-afrikansk mann som i ungdommen levde et utsvevende liv, prøvde ut religioner, og etter en sterk opplevelse konverterte til kristendommen etter langvarig forbønn fra hans kristne mor. Han bodde i sine voksne år i hovedsak i Nord-Italia og opererte som biskop omkring 400-tallet.

Han forfattet også «Guds by», en lang og omfattende gjennomgang der han dissekerer Romerrikets fall, motarbeider beskyldninger om at det skyldtes kristne som skal ha gjort imperiet svakere, men peker i stedet på korrupte institusjoner som førte til at imperiet råtnet innenfra.

Han er, nest etter Jesus og Paulus, kanskje den kristne filosofen som har påvirket den vestlige verden mest av alle. All, og da mener jeg faktisk all, vestlig, europeisk politisk historie siden renessansen eksisterer i skyggen av hans forståelse av mennesket som grunnleggende syndig.

Forstår vi omfanget av dopaminavhengighet i mennesker, forstår vi kanskje også hvor rett Augustin hadde, og forstår vi hvor rett Augustin hadde, så må vi også gjenoppdage mye som har blitt glemt i dagens Europa.

Augustins herlige «