Avholdssaken begynte som et kristent opprør
Flere av de kristne vekkelsesbevegelsene som oppsto i siste halvdel av 1900-tallet, stilte krav om totalavhold til sine medlemmer. Det gjaldt blant annet Frelsesarmeen, som hadde mye av sin viktigste arbeidsmark blant mennesker med alkoholproblemer.
I år er det 120 år siden Avholdsfolkets Landsråd ble dannet som en sammenslutning av en rekke ulike avholdsorganisasjoner. Siden 2003 har dette rådet het Actis. Starten i 1895 kom flere tiår etter at selve avholdstanken i Norge begynte som et kristent opprør mot alkoholens skadevirkninger, både sosialt, menneskelig og åndelig. Kvekeren Asbjørn Kloster fra Stavanger regnes som avholdsbevegelsens «far» i Norge.
Allerede på 1830-tallet hadde ledende personligheter i Norge sett at man måtte gjøre noe med det sterkt økende alkoholmisbruket i landet. Forbruket hadde økt voldsomt etter forbudet mot hjemmebrenning var blitt opphevet. I byene var dette blitt opphevet allerede i 1792. På landet ble det opphevet i 1816. Hensikten med dette vedtaket var å fremme potetdyrkingen. Poteten var et nytt bekjentskap i begynnelsen av 1800-tallet, og ble blant annet brukt til å lage brennevin av.
Annonse
Men selv om potetdyrkingen tok seg opp, ble mesteparten av det man dyrket brukt til å brenne brennevin. Følgen ble at mange gårdsbruk forfalt, og at antallet lovbrudd og voldshandlinger foretatt i fylla økte voldsomt. I 1836 ble de første måteholdsforeningene stiftet som en reaksjon mot dette. En av dem som gikk inn for dette, var presten Nicolai Wergeland. Hans sønn, dikteren Henrik Wergeland, formulerte kort før sin død i 1845 et epigram som senere ble litt av et motto for avholdsbevegelsen. Epigrammet ble ett av de siste bidragene Henrik Wergeland skrev i folkeopplysningens tjeneste, og lød slik: «Vekk med Fylla! Boka, men ikke Flaska på hylla».
Henrik Wergeland hadde ry som litt av en begersvinger, men han hadde ikke noe problem med å innse at fylla, mer enn noe annet, bidro til å holde folk nede, både sosialt og menneskelig. I tidsskriftet «For Arbeiderklassen» hadde han argumentert sterkt for en måteholdslinje i forhold til alkohol.
Kvekeren Asbjørn Kloster (1823-76) innså imidlertid at måteholdslinjen var utilstrekkelig dersom man virkelig ville komme drikkeondet til livs. Han mente at totalavhold var det eneste logiske og konsekvente standpunktet å ta.
I 1859 formulerte han prinsippene for totalavhold. Ideene til dette hentet han blant annet fra IOGT-bevegelsen, som var blitt grunnlagt i England i 1851. Fra England hadde Asbjørn Kloster også fått impulsene til sitt kvekerske livssyn. I 1875 stiftet han «Det Norske Totalafholdsselskab», som fremdeles er i virksomhet. Året etter døde han, 53 år gammel.
LES: Rusens fattigdom
Flere av de kristne vekkelsesbevegelsene som oppsto i siste halvdel av forrige århundre, stilte krav om totalavhold til sine medlemmer. Det gjaldt blant annet Frelsesarmeen, som hadde mye av sin viktigste arbeidsmark blant mennesker med alkoholproblemer. Frelsesarmeen var også blant de første kristne organisasjonene som startet et organisert hjelpearbeid blant alkoholikere. Senere er bevegelser som Blå Kors og Evangeliesentrene kommet meget sterkt på banen.
Det var også avholdssaken, og kampen mot rusmidler, som fikk kristenfolket til å engasjere seg i politisk arbeid. Fra 1898 og helt fram til kommunevalget i 1937, var ikke uvanlig at avholdsbevegelsen og kristenfolket stilte lister til lokalvalgene. Flere steder het listene ting som «Avholds- og kristenfolkets liste».
LES: Alkohol - et samfunnsproblem
Annonse
I hovedstaden ble kjente, kristne personligheter som T.B. Barratt og Othilie Tonning valgt inn på slike lister i henholdsvis 1898 og 1908, mens den senere så kjente «røde prest» Ragnar Forbech ble valgt inn på en slik liste i Fredrikstad i 1925. Både Tonning og Forbech ble også valgt inn i de respektive formannskapene.
I 1907 ble det dannet et landsomfattende parti som het «Det norske avholdsparti». Leder for partiet var Sven Aarrestad, som samtidig var stortingsrepresentant for Venstre. Partiet stilte ikke liste ved noe stortingsvalg, men utgjorde samtidig en betydelig tverrpolitisk fraksjon innad i Stortinget. Etter valget i 1915 hadde denne gruppen 62 medlemmer, mens 34 andre erklærte seg enige i avholdsbevegelsens program uten å slutte seg til gruppa.. Det vil si at i alt 96 av 123 stortingsrepresentanter sto på avholdsbevegelsens program i alkoholpolitiske spørsmål.
Også i arbeiderbevegelsen har avholdsstandpunktet vært regnet som en selvfølgelighet helt fram mot vår egen tid. Martin Tranmæl begrunnet det utfra en solidaritetsholdning, og sa at han var avholdsmann i solidaritet med barna og ektefellene til dem som led under farens og mannens (det var som regel ham!) drikking. Fremdeles er det behov for en slik tranmælsk solidaritet: Nøktern forskning viser at omkring 180- 230.000 barn og unge i Norge daglig betaler prisen for at den ene eller begge foreldrene har alkoholproblemer. Ideen om alkoholfrie soner der barn og voksne er sammen, trenger stadig å holdes blankt og skinnende.
Etter mer enn 100 år med avholdsarbeid i Norge kan det se ut som totalisttanken sliter i motvind. Verken i de kristne miljøene eller i arbeiderbevegelsen er dette en selvsagt holdning lenger. Det er beklagelig av flere grunner. I møtet med folk som sliter med sitt forhold til alkohol, representerer totalavholdet et langt mer troverdig forbilde og eksempel enn en bokstavelig talt flytende måteholdlinje.
