EDRUSKAP: Etter mer enn 100 år med avholdsarbeid i Norge kan det se ut som totalisttanken sliter i motvind, skriver Nils-Petter Enstad. Bildet er fra folketoget i Oslo, 17. mai 1946. Russ og studenter på en lastebil med paroler for avholdssaken - mot alkohol og for mer meningsfylt fritid. «Fram for høyere fritidskultur og større edruskap».
Illustrasjon: Aktuell/NTB Scanpix
Avholdssaken begynte som et kristent opprør
Flere av de kristne vekkelsesbevegelsene som oppsto i siste halvdel av 1900-tallet, stilte krav om totalavhold til sine medlemmer. Det gjaldt blant annet Frelsesarmeen, som hadde mye av sin viktigste arbeidsmark blant mennesker med alkoholproblemer.
I år er det 120 år siden Avholdsfolkets Landsråd ble dannet som en sammenslutning av en rekke ulike avholdsorganisasjoner. Siden 2003 har dette rådet het Actis. Starten i 1895 kom flere tiår etter at selve avholdstanken i Norge begynte som et kristent opprør mot alkoholens skadevirkninger, både sosialt, menneskelig og åndelig. Kvekeren Asbjørn Kloster fra Stavanger regnes som avholdsbevegelsens «far» i Norge.
Allerede på 1830-tallet hadde ledende personligheter i Norge sett at man måtte gjøre noe med det sterkt økende alkoholmisbruket i landet. Forbruket hadde økt voldsomt etter forbudet mot hjemmebrenning var blitt opphevet. I byene var dette blitt opphevet allerede i 1792. På landet ble det opphevet i 1816. Hensikten med dette vedtaket var å fremme potetdyrkingen. Poteten var et nytt bekjentskap i begynnelsen av 1800-tallet, og ble blant annet brukt til å lage brennevin av.
Men selv om potetdyrkingen tok seg opp, ble mesteparten av det man dyrket brukt til å brenne brennevin. Følgen ble at mange gårdsbruk forfalt, og at antallet lovbrudd og voldshandlinger foretatt i fylla økte voldsomt. I 1836 ble de første måteholdsforeningene stiftet som en reaksjon mot dette. En av dem som gikk inn for dette, var presten Nicolai Wergeland. Hans sønn, dikteren Henrik Wergeland, formulerte kort før sin død i 1845 et epigram som senere ble litt av et motto for avholdsbevegelsen. Epigrammet ble ett av de siste bidragene Henrik Wergeland skrev i folkeopplysningens tjeneste, og lød slik: «Vekk med Fylla! Boka, men ikke Flaska på hylla».
