Avisen Dagen som gapestokk

Dagen skriver i sin leder (23.11) at de på ingen måte er styrt av sensasjonslyst eller jakt på skandaler. Personlig tenker jeg at avisen bør være mer bevisst på hvordan en sak skifter karakter med avstanden til denne.

For de som er direkte berørt kan et forhold oppleves som noe smertefullt og eksistensielt, mens for de uberørte vil samme situasjon fort kunne oppleves som ren underholdning. Dette gjelder spesielt innen vår kultur som er sulten på sensasjoner.

Dagens føljetong om Nardus var bygget opp på en slik måte at jeg grep meg selv i å se med spenning fram til neste episode av dette dramaet. Jeg var nok ikke alene om dette.

Dessuten tenker jeg det er viktig å være seg bevisst massemediets potensial til å skape eller forsterke en form for massebevegelse som ikke har sans for nyanser, men som heller deler verden inn i sort-hvitt, de snille mot de slemme.

Hvordan må det ikke oppleves å bli uthengt i form av tekst og store bilder, spalte opp og spalte ned, dag etter dag, og det vil ingen ende ta? At pastoren i Nardus har vært svært moralistisk og knallhard overfor andre menigheter, ville nok ikke hatt noen betydning i en eventuell rettssak, men gir kanskje næring til kristnes skadefryd? Og videre, hvordan oppleves oppslagene for vedkommendes kone og øvrige familie?

Dagen skriver selv at deres ønske er å verne enkeltmennesker og å hindre maktmisbruk. Etter min mening benytter avisen noen ganger sin makt til nettopp å ramme enkeltmennesker.

Personlig ville jeg nok ha foretrukket å stå i en fysisk gapestokk til offentlig spott og spe, framfor å bli skviset i Dagens spalter. Gapestokken var tross alt en tids- og stedsbegrenset avstraffelse med en form for rettslig begrunnelse.

Arnfinn Welo skriver (Dagen 16-11) at Wyller ikke har nok informasjon til å kunne uttale seg om saken. Det er nok ganske så riktig.

Selv etter mer enn åtte store oppslag vet han faktisk ingen ting om en av sakens viktigste spørsmål, nemlig hvorvidt pastoren slikket eller blåste i et øre. Dette til tross for den smakløse og spekulative reportasjen der gjeldende offer er avbildet med et stort bilde med fullt fokus på akkurat denne kroppsdelen.

I et sivilisert samfunn avklares imidlertid slike saker av domstolene. Samtidig vil jeg ikke utelukke at en kirkerett kan legitimeres ut fra Bibelen:

«Når en av dere har en sak mot en annen, hvordan kan han da våge å legge den fram for de urettferdige og ikke for de hellige?» – kan vi lese i Paulus første brev til Korinterne. Men da er vi samtidig på vei mot vår sivilisasjons yttergrense.

Like fullt, kanskje nettopp dette er veien å gå i et samfunn med stadig flere antikristelige og unaturlige lover? I så fall bør denne eventuelle kirkeretten utfolde seg innenfor den aktuelle menigheten, og ikke i en avis. Leseren har derfor ikke behov for informasjon tilsvarende den en jury i sin tid hadde krav på for å avgjøre et rettslig skyldspørsmål.

I disse dager rulles det opp en ny tragedie hvor en autoritær leder i en lukket menighet har bedrevet manipulasjon og seksuelle overgrep i en årrekke. Saken gjør meg ekstra trist, for jeg hadde god kontakt med denne menigheten for mange år siden.

Jeg ble glad i disse menneskene. Selv var jeg da i en livskrise. Jeg lengtet etter tilhørighet og trygghet. Og det var mye kjærlighet der. Ikke minst praktisk kjærlighet.

Inn i fellesskapet var det også nettopp kommet en fortvilet enslig mor som søkte tilflukt. Like ens en ensom, gammel og god dame. Men det gikk ikke mange dager i det huset før jeg registrerte en svært autoritær lederstil. Derfor ble mitt opphold svært kortvarig.

Tanken på seksuelle overgrep streifet meg imidlertid ikke. Jeg ble senere sterkt minnet på å konfrontere lederen med hans dominante fremferd. Men motet sviktet. Det skulle det ikke ha gjort.

Men denne nye saken som nå er rettslig behandlet, mener jeg Dagen løfter fram på en saklig og skånsom måte, uten navns nevnelse, og uten bilder av gjeldende person. Like fullt, til skrekk og advarsel.

Jeg hevdet ikke i min artikkel 13. november at man skal tie om feil og overgrep i kristne sammenhenger, slik Welo synes å tro. Det er omfanget og utvalget av saker jeg kritiserer.

Jeg er i utgangspunktet svært takknemlig for den kristne avisen Dagen. Til vanlig finner man her kanskje den eneste reelle motstemmen i vårt samfunn, og avisen er usedvanlig raus med spalteplass til debattanter, også til de som er totalt uenige med redaksjonen.

Det er svært interessant at en kristenkonservativ avis på denne måten framstår som den mest liberale i landet. Samtidig er det derfor så ekstra trist, og uforståelig, når Dagen ved gjentatte anledninger benytter sin pressemakt til å ramme de som allerede ligger nede.

Jeg tenker for eksempel på totalt marginaliserte vaksinemotstandere, på menigheten Sannhetens Ord, og på Kvitsund gymnas. Også mange andre aktører får jevnlig gjennomgå.

Men avisen bør være forsiktig her, for snart vil nok flere av Dagens konservative (les radikale) lesere befinne seg på akkurat samme sted, med sektstempelet i sin panne. Hvorfor lar man de store fiskene slippe såpass lett unna?

Det er vel ganske klart at etablert, organisert kristendom ikke er noen garanti mot seksuelle overgrep. Ingen er så etablert og organisert som den katolske kirken. Samtidig er denne kirkens overgrepshistorikk den styggeste vi kjenner.

Når det gjelder Den norske kirke har dens biskoper overgitt sitt trossamfunn til en invaderende, fremmed makt. Dette sviket berører millioner av mennesker ved at hele ekteskapsinstitusjonen uthules. Er ikke dette en alvorlig moralsk brist? Hva om Dagen heller lagde en føljetong her, åtte oppslag på hver biskop?

Jeg tror de små, tette, varme, selvstendige, Jesus-orienterte lokale menighetene er vår framtid. Jeg vil nevne noen av grunnene til dette: I en tid hvor familier oppløses kan man her finne en form for erstatning.

I en tid der lokale miljø oppløses i det altoppslukende globale, er det viktig med fellesskap som kan danne avgrensede, sanne, kristne identiteter. Det er her lettere å oppdage sine gaver samt å realisere og å erfare Jesu kropp som et legeme (Se Efeserbrevet).

Det er lettere å praktisere en alternativ, bærekraftig livsstil med større grad av dele-økonomi. Det er lettere å danne en enhetskultur som igjen kan fostre kristne barn.

Man kan sammen stå sterkere til å løfte opp folk som er tynget. Det er lettere å vokse som troende menneske i et hverdagslig og relasjonsbasert fellesskap. Og litt tilsvarende middelalderens munkevesen kan slike forsamlinger forhåpentligvis ivareta genuin kristen tro gjennom historiens kanskje mørkeste fase.

Jeg har lest at i Nazi-Tyskland var det disse tette små menighetene som var mest immune mot Hitlers demagogi og ideologi. Ingen er så utsatt for propaganda som massemennesker, som frittsvevende individer. Sosial kontroll kan derimot ha den positive effekten at det blir lettere for alle å holde rett kurs gjennom tåkelandskapet.

Ikke noe sted kan kjærligheten blomstre som i en familie. Det samme gjelder for hat og bitterhet. Det er en kjensgjerning at de fleste overgrep foregår innenfor en familiær setting, for intimiteten innen familien fører til at grenser lettere utviskes.

Vi vet at de største tragedier gjerne utspiller seg innenfor ekteskapets rammer. Samtidig vil de færreste kristne angripe denne samlivs-formen på prinsipielt grunnlag.

Man må heller jobbe med de problemene som truer denne velsignede institusjonen. Det samme gjelder for menighetene.

Vi trenger folk som Welo som løfter sin stemme mot hykleri og åndelig forkledd makt-misbruk, og helst før den negative tendensen blir for sterk, slik også Tarjei Gilje påpeker: «Det farligste med åndelig maktmisbruk er ikke hva topplederne gjør og står for, men hva de får rom til» (Dagen 20-11).

Generelt er det lett for maktmennesker å kunne boltre seg i en kultur bestående av svake kristne, og da spesielt om denne boltringen får en «åndelig» begrunnelse. Dette gjelder også for kristne avisers makt.

Men jeg vil avslutte denne artikkelen på samme måte som jeg avsluttet den forrige, men denne gangen enda mer rettet til meg selv: Ikke la en leder få vokse seg for stor og fet, og, frykt Gud mer enn mennesker.