Avkristning er dårlig nytt for ufødte barn

Innstillingen fra utvalget som skal foreslå endringer i abortloven, er ventet fredag 15. desember. Det meste tyder på at utvalget vil gå inn for en utvidelse av retten til selvbestemt abort, sannsynligvis frem til og med 18. svangerskapsuke.

Det ser også ut som det er flertall for en slik utvidelse i det sittende Stortinget.

Med andre ord: Vi står med stor sannsynlighet og om kort tid overfor en ny historisk innskrenkelse av livsretten til ufødte mennesker.

Og nettopp det historiske i den forestående endringen kan det være grunn til å reflektere litt ekstra over.

For dette spørsmålet er ikke nytt: Når kan et samfunn tillate at et menneskeliv - fordi det er uønsket, svakt og avhengig av andre - skal kunne tas?

På hvilket tidspunkt og under hvilke omstendigheter skal det aksepteres at et bankende hjerte kan stanses med makt?

Hvis man løfter blikket og ser hvordan dette spørsmålet har blitt besvart over et langt tidsperspektiv, så oppdager man noe veldig interessant.

Da ser man at rettsvernet for ikke-velkomne barn, unger som ansees som en byrde, har flyttet seg frem og tilbake i norsk historie. Og man vil også oppdage at disse bevegelsene har skjedd i takt med hvor stor innflytelse den kristne tro har hatt.

Innføringen av kristendommen på 1000-tallet skapte et brudd med det hedenske tankegodset som dominerte det førkristne samfunnet. Oppfatningen om at et menneskes verdi var avhengig av hvor mye det kunne bidra til fellesskapet, ble utfordret at det kristne synet om menneskets uendelige verdi fordi det er skapt i Guds bilde.

Nye tanker om nestekjærlighet, barmhjertighet og menneskeverd seiret over det gamle idealet om den sterkestes rett.

NRK promoterer abort – uten særlige motstemmer

Kristningen av landet fikk konsekvenser også for måten man tok imot barn på. Troen på at Guds enbårne sønn lot seg føde inn i vår verden som et lite, hjelpeløst barn, førte til en radikal endring for barns livsrett, både fødte og ufødte.

For i førkristen tid hadde man i praksis en «abortrett» som varte til etter fødselen. Da eksisterte det ikke bare en angrefrist under svangerskapet, men faktisk også etter at ungen hadde kommet til verden.

Hvis barnet var uønsket, kunne man sette det ut i skogen, slik at naturen kunne gå sin gang. Sult, tørst eller ville dyr ville sørge for det.

Utsetting av barn kunne skje fordi ungen var funksjonshemmet eller at man på andre måter mente at det ville bli en belastning for fellesskapet.

Med innføring av kristenretten ble denne praksisen forbudt. Ufødte barn fikk rettsvern og livsrett fra unnfangelsen.

Men dette synet på barn som en gave fra Gud, hvilte selvfølgelig på et premiss. Troen på at Gud finnes.

Friedrich Nietzsche formulerte allerede i 1880-årene tesen om Guds død. Og filosofien som han formet med dette som utgangspunkt representerer en tilbakevending til ideen om den sterkestes rett.

I takt med at det kristne verdigrunnlag ble svekket i den vestlige verden utover på 1900-tallet, så ble også de første abortlovene innført. I Norge kom den i 1978, vedtatt med en stemmes overvekt i Stortinget.

Prinsippet om det ufødte barnets rettsvern ble byttet ut med en rett til å avlive fosteret inntil utgangen av 12. svangerskapsuke.

Hvis grensen nå 45 år senere skal utvides med seks nye uker, så flyttes abortgrensen et steg nærmere både barnets levedyktighet og fødsel.

Javisst er det historisk.

Og i det store bildet er det vanskelig å se dette som noe annet enn et uttrykk for svekkelsen av den kristne tros innflytelse i samfunnet. Og med det forsvinner gradvis ærefrykten for det som burde vernes mest i hele Guds skaperverk: Det uskyldige, sårbare, forsvarsløse menneskebarnet.

På tide å ta den alvorspraten om åndskamp?