Avkristningen har gått mer enn langt nok

Bjørn Are Davidsen har en interessant artikkel i Dagen 26. januar. Vår tro på frihet, menneskerettigheter og vitenskap stammer ikke fra opplysningstiden eller antikken, hevder han, men fra den kristne middelalderen. Vi er så påvirket av begreper som nestekjærlighet og likeverd at vi ikke er klar over at de er produkter av en kristen kulturarv.

Det er ikke vanskelig å være enig med Davidsen i dette. Vi lever jo i en kultur som har vært påvirket av kristendommen gjennom tusen år, og ikke for eksempel av islam eller hinduismen. Men betyr det at vi fortsatt kan kalle denne kulturen for en kristen kultur?

Det er tross alt et annet spørsmål. Da må man gå til de grunnleggende forutsetningene for den moderne kulturen, og vise på hvilke måter de kan sies å samsvare med et kristent menneskesyn, gudsoppfatning og så videre.

Er Norge blitt for kristent?

Davidsens modell får problemer med å forklare noe av dette. Han avslutter sin tekst med et retorisk spørsmål: Kanskje har kristningen gått «for langt»? Dermed konkluderer han stikk motsatt av det de fleste ville si i dag, nemlig at vi lever i et radikalt avkristnet samfunn.

Begrunnelsen for dette er ifølge Davidsen at vi alle snakker om menneskeverd, om å løfte opp de svake og marginaliserte, og bekjenne våre feiltrinn. Det gjør ikke minst de progressive antirasistene som kjemper for «melaninrikes» rettigheter.

Davidsen nevner også fokuset på «skeive, transpersoner, ikke-binære» som et uttrykk for denne delen av kristen kulturarv. «Premissene våre er forbløffende like», er hans konklusjon.

Da blir spørsmålet: Hva så? At vi snakker om «menneskeverd» for minoriteter og sårbare personer i vår kultur kan helt sikkert knyttes idéhistorisk til denne kulturens kristne opphav. Men er det en adekvat framstilling av hvordan menneskeverdet forstås i dagens antirasistiske bevegelse og i tradisjonell kristen teologi?

Når vi går inn og analyserer de ulike begrepene, blir det raskt klart at menneskeverd, kjærlighet og frihet forstås helt annerledes enn det gjorde i middelalderen, som Davidsen stadig trekker fram som opphavet til våre moderne ideer. Tvert imot må man kunne si at disse begrepene ofte framstår som en uthuling eller pervertering av de kristne begrepene som de slekter på.

Davidsen skriver at tanken om menneskeverdet ikke sto sterkt i Romerriket eller det norrøne samfunnet. Han har naturligvis rett i at disse var brutale samfunn. Men den harmoniserende historieforståelsen han legger til grunn gjør at han dermed heller ikke ser hva slags kulturell situasjon vi i dag er havnet i; en situasjon der vi faktisk er tilbake til det gamle ættesamfunnets praksis med å abortere fostre, men begrunnet nettopp ut fra en pervers etterkristen forståelse av frihet og menneskeverd, der friheten framstår som en «nøytral» rett til selvbestemmelse, og der menneskeverdet knyttes til bevissthet og rasjonalitet og nettopp ikke lenger – som i den kristne tradisjonen – til dets blotte eksistens, gitt av Gud.

Davidsen skriver: «I abortdebatten hevder ingen at menneskeverdet er uviktig». Men det er beviselig feil, ettersom de aller fleste debattanter vil hevde at fosterets menneskeverd ikke er viktig nok til at det skal ha noen etiske eller politiske konsekvenser.

Menneskeverd forstås heller ikke likt i den moderne homo- og antirasismebevegelsen. Her er verdien knyttet direkte til seksuell eller etnisk identitet, uttrykt gjennom psykologiske kategorier – det Charles Taylor kaller for «ekspressiv individualisme».

Person og identitet smelter dermed sammen. Det er heller ikke et kristent personbegrep. Men for å kunne se det poenget, må man gå kritisk til verks i begrepene, og ikke bare komme med sveipende påstander om at de egentlig går ut på det samme.

Davidsen synes simpelthen å forutsette det moderne liberale demokratiet, vitenskapen, teknologien – og teologien. Så leser han middelalderen og resten av historien i lys av dem. Denne tilnærmingen er ikke ny, og den er svært utbredt. Men den truer med å redusere kristendommen til ren moralisme og til en privatsak.

Man vil innenfor en slik tilnærming likevel kunne påstå kristendommen er sann og sånn sett har en universell dimensjon. Men dens konkrete bidrag måles nettopp ut fra dens moralske idealer og politisk-tekniske innovasjoner, og i hvilken grad de gjør seg gjeldende i dag. Slik sett blir kristendommen en «option», noe som legges oppå den vitenskapelige forståelsen vi har av virkeligheten og forsøksvis harmoniseres med denne.

Spørsmålet for Davidsen – om vi er blitt for kristne – gir bare mening innenfor et paradigme der man forutsetter et moderne rasjonalitetsideal. Problemet er da at man fratar kristendommen muligheten til å artikulere en alternativ rasjonalitet, som er bygget på skapelsesteologien og alle de forutsetningene i middelalderens og senantikkens teologi som Davidsen ikke nevner.

Og dersom vi fratar oss selv denne muligheten, fratar vi oss samtidig muligheten til å fungere som en kreativ minoritet i det de aller fleste av oss tross alt ville kalt for et stadig mer avkristnet, ja, aggressivt antikristelig, samfunn.

Kristne må våkne opp for denne nye virkeligheten. Det nytter ikke å leve på gamle privilegier, eller det søte minnet om en kristen monokultur, i norsk sammenheng representert ved statskirken. Men det nytter heller ikke å leve på nye filosofier, sånn uten videre, uten å kritisk etterspørre hvor de kommer fra og hvorhen de går.

For avkristningen har gått mer enn langt nok. Vi har bare så vidt begynt å reflektere over dens betydning.