Avsporinger i musikksamtalen

Hans-Henrik Brix’ kommentar (i Dagen 27.03) til Olof Edsingers anbefaling av rockebandet Jerusalems siste album, har avfødt en rekke reaksjoner. Siden mitt navn har vært trukket inn i ordvekslingen, vil jeg be om spalteplass til noen merknader.

Felles for de tre svarinnleggene til Brix, er at ingen av dem tar tak i det som er problemet: Musikkspørsmålet selv. Olof Edsinger peker på tekstinnholdet. Brian Jensen peker på bandmedlemmenes personlige fromhet. Og Karl A. Jahr (i Korsets Seier) peker på generasjonsforskjellene, smak og behag hos «tilbakeskuende pietister», samt at en tekst som Salme 150 i skulle gi rom for musikkutfoldelse med et visst trøkk.

Reaksjonene peker på noe som har vært et hovedproblem i det lille som har vært av musikkdebatt: En drøfter ikke musikken som sådan, men i stedet forholdet til tekstene, til den enkeltes inderlighet, til generasjonsproblemet, til lydnivået, til hvilke instrumenter som er hellige/vanhellige, og så videre. Eller en diskuterer musikkens nytteverdi: Hvilken musikkform egner seg for å «nå folk».

Men en snakker ikke om musikken som sådan – isolert fra disse øvrige spørsmålene.

Har musikken i seg selv en åndelig dimensjon, en dimensjon som gjør at noen musikkformer er velegnet til å kle det kristne budskapet, og andre ikke?

Musikk er nemlig ikke bare en tilfeldig «form» uten innhold. Musikk er ånd, musikk er et språk og – som ethvert språk – noe som formidler et åndsinnhold.

Fordi en ikke tar det musikkteologiske spørsmålet på alvor, kommer nesten all diskusjon om musikkspørsmålet til å gå som katten rundt grøten, og en kommer aldri til det som er spørsmålets kjerne.

Like fra Oldkirkens tid har arbeidet med musikkteologi og -teori vært en viktig side ved praktisk teologi. Og i den lutherske ortodoksi så eksempelvis flere betydelig musikkteologiske verk dagens lys.

Spørsmålet var det helt grunnleggende: Hva er rett lovsang, hvorledes synger og spiller Guds folk «slik det sømmer seg for hellige»? Dette spørsmålet ble tillagt stor betydning nettopp fordi en var kjent med musikkens åndsdimensjon.

Av denne grunn kan det belegges at det gamle Israels musikk – som hadde sitt sentrum i tempelet, skilte seg skarpt fra kanaanittenes musikkultur. På samme måte bør musikken i menigheten, som er Den hellige ånds tempel, skille seg fra musikken i populærkulturen her i verden.

Alt dette ble glemt av pietisme og «opplysning» på slutten av 1700-tallet. Og med fremveksten av metodismen kom det inn en helt ny tenkning i forhold til musikk, en tenkning som har slått igjennom og blitt dominerende i hele den protestantiske kristenhet: Utilitarismen.

Utilitarismen stiller spørsmålet: Hvilke virkemidler egner seg best for å nå det mål vi har satt oss, nemlig å nå flest mulig mennesker med evangeliet? Svaret på spørsmålet fant en i populærkulturen: Gjennom å anvende populærkulturens uttrykksformer – inklusive musikken – ville en få folk i tale. Den såkalte kristenrocken er bare et av mange utslag av denne tankegangen.

Fordi en har vært ensidig opptatt av musikkens nytteverdi og manglet forståelse for musikkens åndsdimensjon, har en ikke vært i stand til å se hvilket problem som reiser seg når ånden i musikken strider imot ånden i det kristne budskapet.

Gjennom å benytte seg av populærkulturens språk, vil en stå i stadig fare for å trivialisere og banalisere budskapet, samtidig som en uvegerlig komme til å skjule eller forflate korsets anstøt. Populærkulturen vil alltid har en kristendom med sukker på. Men Jesus talte om salt …

Det er denne problematikken som tas opp og behandles i to kapitler i min bok «Orienteringspunkter» (Lunde 2022).

Gud må med på laget, ellers blir det bare underholdning