Debatt
TROSOPPLÆRING: Awana har mye positivt ved seg, så de som vil bruke oppleggene, får gjøre det med sunn kristelig vurdering, skriver Anne M. Lund.
Johanna Hundvin Almelid
Awana, et friskt pust for barn og voksne
Knut Alfsvåg gir en vurdering av Awana-programmet som tilbys i en del kristne sammenhenger med luthersk bakgrunn (Dagen, 30.4.24). Han stiller spørsmål ved den kristendomsformen som blir presentert i materialet, og han er nokså klar på at det ikke faller innenfor luthersk teologisk teori. Jeg bruker ordet teori med vilje, fordi det er mye i luthersk teologi-praksis i våre dager som strider mye mer med Luthers lære enn Awana.
En ting som Alfsvåg nevner, er hvordan en blir en kristen, og han legger primært vekt på dåpen som nådemiddel. Luther, i sin katekisme, er soleklar på at det er troen på Jesus Kristus som frelser. Dåpen, da spesielt dåp uten tro, er ikke nok. Sannheten er at ingen som bare er døpt i et tradisjonelt ritual i en kirke, av en prest, er frelst.
Det tragiske er at dåpspraksisen i Dnk hevder at barnet, fra dåpsdagen av, er et Guds barn og frelst for evigheten. Det innebærer at de aller fleste nordmenn ikke får en utfordring til å tro, til å overgi seg til Gud, til å bli fornyet i sjel og sinn med Guds Hellige Ånd. De lever hele livet uten Gud, og vil dø uten Gud, med kirkens velsignelse. Men det holder jo ikke.