Både Holmlia og Flekkerøya

Denne uken hadde kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg besøk av pastor Siri Iversen i Flekkerøy misjonskirke i podkasten Tore og Tarjei. Bakgrunnen var at hun er innstilt som generalsekretær i Misjonskirken Norge etter Øyvind Haraldseid.

Formelt sett skal hun velges på generalforsamlingen i mai 2022. Men sannsynligheten for at hun blir valgt er ikke så langt unna 100 prosent. 47-åringen omtaler seg selv som tredje generasjons misjonsforbunder, og hadde deler av oppveksten sin som misjonærbarn i Colombia.

Allerede tidlig på 2000-tallet var hun en hyppig brukt taler på konferanser og møter i en rekke kristne sammenhenger, fra Det Norske Misjonsselskap via KRIK til Pinsebevegelsen.

Derfor er det en erfaren forkynner og menighetsleder som nå ligger an til å skulle lede Misjonskirken Norge inn i neste fase. På fjorårets generalforsamling kunne man glede seg over at tiårsplanen «Vekst 2020» hadde gitt resultater, blant annet i form av rundt ti nye menigheter.

Jeg merket meg en setning i anbefalingen fra utvalget som har innstilt henne til vervet: «Siri Iversen utstråler en stolthet over Misjonskirken Norge, vår historie og våre verdier.» Det kan virke selvsagt, men i et landskap hvor man fornemmer en tiltakende forlegenhet er nettopp stolthet – rett forstått – en ressurs som kan få betydning for arbeidet.

Norsk frikirkelighet er en fargerik flora. De første menighetene, blant annet den Misjonskirken Norge har sitt utgangspunkt i, ble etablert bare noen få år etter at det ble lovlig å arrangere kristne møter her i landet uten prestens velsignelse. Det skjedde i 1842.

– Jesus har aldri bedt om å være det lille ekstra

På andre halvdel av 1800-tallet ble flesteparten av de misjonsorganisasjonene og frikirkesamfunnene vi i dag kjenner etablert. Det innebærer at flere av dem har nådd en anselig alder. Men det innebærer også at det samfunnet vi lever i, er nokså ulikt det samfunnet disse organisasjonene og kirkesamfunnene ble etablert i.

I rene tall har Pinsebevegelsen omkring 40.000 medlemmer, Frikirken oppunder 20.000, så har Misjonskirken, Baptistkirken og Metodistkirken rundt regnet 10.000 medlemmer hver. Sammenlignet med Den norske kirkes medlemstall på 3,7 millioner blir alt dette smått. Men det hører med til historien at engasjementet hos det enkelte medlem i frikirkene er et ganske annet enn det man finner hos et gjennomsnittlig medlem i folkekirken.

Noe av det viktigste Siri Iversen fikk sagt i podkast-intervjuet, kom mot slutten av samtalen. Da understreket hun at vi ikke går i kirken for å ha det hyggelig. Jesus har aldri ønsket å være «det lille ekstra» i en ellers privilegert tilværelse hvor selvrealisering er viktigere enn gudstjeneste.

Midt i alt snakk om møteform og uttrykksform, om strategier og metoder er denne grunnleggende dimensjonen umistelig. Det er sant som hun sa det, den danske folkekirkepresten jeg hørte på en gudstjeneste i min svigerfars hjemland, at «Gud har aldri vært harmløs. Gud er ramme alvor.»

I dag er altså Siri Iversen pastor i Flekkerøy misjonskirke i Kristiansand kommune. Det er en viss fare for at steder som Flekkerøya blir omtalt i overdrevent kristelige vendinger. Menneskene som bor og lever der, er nok ganske like nordmenn flest.

Siri Iversen (47) innstilt som ny generalsekretær i Misjonskirken

Men det har tradisjonelt vært større oppslutning om kristent arbeid der enn de fleste andre steder i landet. Derfor er det interessant at Iversen henter sine erfaringer både derfra og fra Holmlia i Oslo, et område som ifølge hennes egne beskrivelser i liten grad er preget av fordommer mot kristen tro. Ganske enkelt fordi mange av dem hun møtte, slett ikke hadde noe særlig nært forhold til kristen tro i utgangspunktet.

Da blir behovet for både hjertebrann og kompetanse ekstra tydelig. Og kanskje kan vi si at Misjonskirken Norge har et særlig godt utgangspunkt akkurat der. Mottoet har, med noen justeringer, siden 1884 vært «Guds barns enhet og menneskers frelse».

Derfor er det fint når menigheten på sine egne nettsider skriver om seg selv at «Flekkerøy misjonsmenighet er et sted hvor du kan komme og være, for å bli alt det Gud har skapt deg til.»

Ingunn Folkestad Breistein, som er professor i kirkehistorie og til daglig rektor ved Ansgar høyskole, mener at Misjonskirken Norge helt fra begynnelsen har vært «både en vekkelsesbevegelse og et kirkesamfunn.» Dette skriver hun om i boken «Kirkesamfunn i Norge» fra 2018.

Det er i seg selv interessant at det daværende Misjonsforbundet valgte nettopp Ansgar som navn da de skulle etablere det som nå er både høyskole og bibelskole. Skolen er oppkalt etter ham som ble kalt Nordens apostel.

Ifølge Store norske leksikon var han en tyskfødt erkebiskop som levde på 800-tallet og var misjonær i Danmark og Sverige. Han blir regnet som den første kristne misjonæren i Norden. Ved å kalle skolen opp etter ham, signaliserte det som da het Misjonsforbundet både historisk identifikasjon og en interesse for kunnskap.

Misjonskirken Norge er ikke først og fremst tuftet på å være mer eller mindre luthersk eller mer eller mindre karismatisk. I samtalen fikk Iversen blant annet presisert at det ikke er helt riktig å si at Misjonskirken Norge har to dåpssyn, slik det gjerne blir sagt om dem.

På dette tidspunktet føltes det som om vi var på vei inn i et nærmest nerdete landskap, men det sier også noe om hvor liten interessen er for konfesjonell teologi om dagen. Iversen rakk likevel å forklare at man i Misjonskirken Norge døper både barn og voksne, men de døper barna mer med et metodistisk utgangspunkt enn med et luthersk. I Metodistkirken døper man barn på fordi man mener at de er Guds barn, mens lutheranere på en annen måte mener at man blir Guds barn i dåpen.

Med andre ord: Iversen uttrykker et sterkt ønske om å vinne mennesker for Jesus, enten de bor på Flekkerøya eller på Holmlia, og hun er opptatt av å ta teologien på stort alvor. Det er en god kombinasjon av egenskaper for en som ligger an til å skulle lede et kirkesamfunn.

Blandingen av virkelig sannhetssøken og evangelisk glød er også et godt utgangspunkt for å bekjempe forlegenhet og fremelske frimodighet.