Bærekraftig teologi og praksis for samlivet

Simon Stisen, som tidligere har vært intervjuet i Dagen, har i Vårt Land (på nett 05.01, i papirutgaven 10.01) stilt fire spørsmål til konservative kristenledere:

1) Er homofil praksis et frelsesspørsmål? 2) Kan homofil orientering endres? 3) Hvordan skape meningsfylte liv for enslige homofile? 4) Ville du greid å oppgi muligheten til en livspartner som del av en livslang forpliktelse?

Jeg opplever at å svare kort eller isolert på disse spørsmålene ikke vil være det mest fruktbare for videre samtaler. I dette innlegget vil jeg forsøke å svare på noe av det, men først og fremst ønsker jeg å komme med noen perspektiver og ønske om avklaringer som jeg håper kan være konstruktive for samtalen om samlivsteologi videre.

Tidligere pinsepastor ba Gud om å fjerne de homofile følelsene

Bærekraftig teologi – Bibelens særstilling

I innlegget sitt snakker Stisen om utforming av «god teologi», og av en «teologi og praksis som står seg og er bærekraftig over tid». Han skriver at «mange konservative tviholder på gamle dogmer uten å ta inn over seg hva disse i praksis innebærer.

De stikker hodet i sanden som en struts, og titter bare opp for å lytte til enkelthistorier som bekrefter deres verdensbilde». Jeg har ut fra Stisens eget utgangspunkt og historie stor forståelse for frustrasjonen jeg leser i dette.

Det er heller ingen tvil om at Stisen ikke er alene om å oppleve det vanskelig å møte både kirkens praksis og kirkens teologi rundt samliv, og at kirken må møte homofile på en bedre måte.

Vi er kalt til å være tro mot sannheten i kjærlighet, og har ikke maktet dette godt nok. Samtidig gir sitatet uttrykk for en annerledes forståelse av hva god og bærekraftig teologi er.

Det reformatoriske prinsippet om «Skriften alene» som rettesnor for liv og lære har vært utgangspunktet for det frikirkelige har sett som god og bærekraftig teologi. Bibelen som uttrykk for Sannheten har dannet fundamentet for teologien, frelsesforståelsen og verdensbildet i norsk frikirkelighet og lekmannsbevegelse.

Bibelen forstås som Guds ord, og som Hans selvåpenbaring. Gud har talt og åpenbart seg for oss, både seg selv og sin vilje for verden og menneskeheten.

I Bibelen ser vi Guds frelsesvilje – både at han vil og hvordan han vil frelse mennesker. I Bibelen ser vi også Guds skapervilje – både at han har skapt verden og oss og hvordan han vil og har skapt oss til å leve.

Dette har vært en bærende og sentral tanke i norsk frikirkelighet, og i et lenger kirkehistorisk perspektiv. For mange av oss er dette prinsippet fremdeles helt sentralt og ufravikelig.

Fra et konservativt ståsted hadde det vært nyttig for videre samtaler å forstå hvor likt eller ulikt en ser på ulike begreper og sentrale dogmer. For eksempel spørsmålet om Bibelens posisjon.

Skal menneskelige erfaringer sidestilles med Bibelen i dannelsen av god og bærekraftig teologi, eller skal erfaringene fortolkes i lys av den bibelske åpenbaringen? I tillegg hadde en avklaring av synspunkter rundt syndefallets konsekvenser i dag, syndsbegrepet og hvem eller hva som definerer det, frelse og omvendelse og hvorvidt disse er avgjørende vært nyttig.

Dersom en har fått snakket om hvordan en ser og fyller disse er det lettere å forstå hverandres utgangspunkt og se hvilket nivå samtalene videre bør og kan føres på.

Evangeliet og etterfølgelseskallet er allment

Stisens kanskje viktigste spørsmål er hvorvidt homofil praksis er et frelsesspørsmål. Å svare på dette isolert, uansett om man lander på ja eller nei, blir en uklok forenkling.

Det som derimot er en tydelig tanke både i Jesu egen undervisning og ellers i Det nye testamente er at om man aktivt velger å leve i strid med Guds åpenbarte vilje, vil det være risiko for å sette sin egen frelse på spill.

Perspektivet på dette i Det nye testamente er allment – at hvilken synd det er snakk om er mindre viktig enn om en lever i bekjennelse og omvendelse fra den eller ei. Det allmenne perspektivet gjennomsyrer hele det kristne budskapet.

Evangeliet er det samme for alle mennesker, og det gjøres ikke forskjell på folk. Når Jesus kaller til omvendelse og tro, kaller han alle.

Når Jesus dør for verdens synd, dør han for alle. Når Jesus kaller til etterfølgelse av seg, kaller han alle. Når apostlene ber oss legge av oss synd eller drepe det jordiske i oss, går dette kallet til alle.

I Lukas 9 taler Jesus: «Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne?» (Luk 9, 23-25).

Selvfornektelse og selvbeherskelse virker ut fra Det nye testamentet å være en naturlig del av enhver kristens liv. Her tror jeg frikirkelige må erkjenne at dette er blitt formidlet ulikt til heterofile og homofile, med mange og svært uheldige konsekvenser.

Jeg kjenner ingen kristne som vil si at det å fornekte seg selv, for eksempel ved å ikke gå inn i et samliv, er et lite offer. Men Jesus kaller alle til det som er og oppleves som personlig kostbare offer i etterfølgelse av seg.

Et viktig perspektiv her er at evangeliet om Jesus og kirkens oppgave ikke først og fremst er å vise veien til «et godt liv», men et evig liv sammen med Ham. Når det er sagt, knyttes det rike løfter til denne etterfølgelsen og det er veldig mange kristne som kan vitne om at livet i etterfølgelse av Jesus er både godt, velsignet og meningsfullt.

Dette inkluderer også et betydelig antall historier om homofile kristne som lever som enslige. Det kristne livet er et liv i evig intimt fellesskap med Gud, og skal i denne verden være et liv i familiært og nært fellesskap med andre (Mark 10,28-30).

Mitt svar på Stisens siste spørsmål ville derfor vært: «Jeg håper det. For jeg tror Jesus er verdt det, og jeg tror løftene om at han vil gå med meg og gi meg det jeg trenger – også dype og intime medmenneskelige relasjoner.»

Praksis og formidling – et tydelig læringspunkt

Når teologien skal ut i praksis må frikirkelige konservative erkjenne at en mange ganger har handlet galt. Stisen har helt rett når han sier at det hviler et stort ansvar på konservative menigheter når det kommer til å ivareta homofile, og at det i alt for liten grad har vært i fokus her i landet.

Kirken skal, etter det bildet Det nye testamente gir, være et sted der man opplever ekte gjestfrihet, kjærlig omsorg, dypt fellesskap og relasjonell intimitet. I møte med homofile og single er dette noe som altfor ofte er blitt forsømt.

Mange homofile vitner om at de har blitt frosset ut, behandlet som et problem som må løses, en syk som må helbredes eller verre. For at kirkens praksis bedre og på synlige og merkbare måter skal kunne møte, elske og ivareta mennesker vil det å lytte til erfaringer og historier om hvordan mennesker har opplevd sine møter med kirken være svært viktig og verdifullt.

I norsk frikirkelighet har ekteskapet i forkynnelse og praksis også hatt en tendens til å ikke kommuniseres bare som Guds ordning for samliv, men som snarveien til eller forutsetningen for et godt og meningsfullt liv.

Single og singelhet stakkarsliggjøres og kommuniseres som mindreverdig, ofte ikke bevisst. Dette har jeg selv erfaring med, som ugift 33 år gammel frikirkelig mann.

At dette ikke er gjort bevisst er desto større grunn til å vie det mer oppmerksomhet. I et Norge med over 1,5 millioner single må kirken være bevisst på hvordan det snakkes og undervises både om ekteskapet og om livet som enslig til mennesker uansett legning, slik at en ikke gir single et inntrykk av at de lever et mindreverdig eller meningsløst liv. Jesus selv er det fremste eksempelet på at et liv som enslig slett ikke er det.