Banebrytende teolog, som inspirerte både Kari Veiteberg og pave Frans, er død

«Teologien om frigjøring tar som utgangspunkt spørsmålene som stilles av de fattige og de utnyttede i verden», skrev Gustavo Gutiérrez i boken som på engelsk fikk tittelen «A Teology of Liberation». Den kom først ut på spansk for 53 år siden – og har fått enorm betydning.

Omtrent samme tanke om teologiens utgangspunkt har dagens skeive teologer og feministteologer – og for så vidt også «black theology».

– Det finnes ingen objektiv lesning av Bibelen. Enhver lesning vil være preget av den som leser. Det går ikke an å løsrive seg fra sin egen kropp og sitt eget blikk, uttalte Kari Veiteberg til det «skeive» magasinet Blikk for et par år siden. Der snakket hun også positivt om «skeive lesninger av Bibelens fortellinger».

Veiteberg understreker i intervjuet at hun for over 40 år siden ble inspirert av «feministisk teologi og frigjøringsteologi» gjennom Studentforbundet.

Studerte i Europa

Gustavo Gutiérrez kom fra Peru, men studerte filosofi, psykologi og teologi ved universiteter i Belgia, Frankrike og England på 50-tallet. Da han vendte tilbake som katolsk prest til slummen i Lima, ble han overbevist om at den vestlige teologien han tok med seg, hadde liten relevans.

«Menneskehetens historie er skrevet 'med hvit hånd' fra perspektivet til de som dominerte», hevdet Gutiérrez.

Viktigheten av å lese Bibelen – og gripe an teologiske temaer – fra de undertryktes side ble derfor et viktig kjennetegn ved frigjøringsteologien.

Til grunn for teologien lå ideen om at Bibelen ikke kan leses på en objektiv måte. Derfor er det også umulig å utforme en slags universell og tidløs teologi.

Teologi er «kritisk refleksjon over praksis», sa Gutiérrez i et sitat som er blitt svært kjent. Med andre ord må teologien alltid forholde seg til menneskers konkrete virkelighet.

Frigjøringsteologene lot seg inspirere av fortellingen om israelfolkets frigjøring fra slaveriet i Egypt i 2. Mosebok og de gammeltestamentlige profetenes oppgjør med undertrykking og utnytting av de fattige.

Inspirert av marxismen

Kanskje enda mer omdiskutert ble frigjøringsteologene fordi de – i varierende grad – hentet inspirasjon fra marxismen.

Det førte til mye motstand fra Vatikanet. Mest kjent er oppgjøret som ble tatt med den brasilianske munken Leonardo Boff – som gjerne sees som frigjøringsteologiens grunnlegger sammen med Gutiérrez – i 1985. Han ble pålagt et års taushet.

Også Gutiérrez ble mye kritisert. Desto mer oppsikt vakte det at pave Frans i 2013, kort tid etter at han inntok pavestolen, «hadde et hjertelig møte med den latinamerikanske frigjøringsteologiens far».

Det var «et aldri så lite teologisk jordskjelv», skrev Hans Egil Offerdal som kan svært mye om latinamerikansk frigjøringsteologi.

Kampen mot fattigdom

Selv reiste jeg til Peru som misjonær i 1998 – og hadde i forkant forsøkt å lese meg opp på frigjøringsteologien.

Men jeg skal innrømme at jeg så få spor av den teologiske bevegelsen i Peru den gang. Det kan imidlertid være et resultat at den på noen områder hadde vunnet frem. Den katolske kirke gikk i stor grad «aktivt inn i kampen mot militærdiktaturer og fattigdommen som preget regionen fra 1960-tallet».

Også protestantiske kristne ble oppmerksomme på faren for å alliere seg med de mektige – og med korrupte politikere.

Mye tyder også på at «frigjøringsteologiens nærhet til marxistisk samfunnsanalyse» er blitt nedtonet i de senere år. Det er også verdt å merke seg at Gutiérrez på 90-tallet reviderte sin berømte bok etter at den ble gjennomgått av Vatikanets troskongregasjon.

Samtidig har bevegelsen fortsatt å fascinere. Professor og bispekandidat Sturla Stålsett har tatt en doktorgrad på nettopp latinamerikansk frigjøringsteologi.

Dro tilbake til slummen

Idégrunnlaget til Gustavo Guttierez og den latinamerikanske frigjøringsteologien fortjener et kritisk blikk. Et relevant spørsmål er også om teologien ble for opptatt av å frigjøre fattige her og nå – og resultatet ble at kristendommens løfte om et evig håp kom i bakgrunnen.

Samtidig bør engasjementet som Guttérez viste for de fattige verdsettes. I en artikkel i New York Times påpekes det at han bidro til at den katolske kirke i dag løfter fram «empati og forsvar for de fattige».

Dessuten maktet Gutiérrez å vise et genuint engasjement for de fattige selv om han etter hvert ble en berømt teologiprofessor i USA. I mange år – til han var langt oppi 80-årene – valgte han å bruke hvert halvår til å arbeide blant fattige i slummen i Lima.