Frispark
Bare to kjønn?
15. oktober ble «Felleskristen erklæring om «kjønns- og seksualitetsmangfold»» publisert. Nærmere 50 kirker og kristne organisasjoner står nå bak, inkludert Misjonssambandet, Pinsebevegelsen, Den katolske kirkes biskoper, Frikirken og Laget. Heftige reaksjoner har kommet fra likestillingsministeren, Den norske kirkes «sjefsbiskop» og andre.
Det virker som en helt fastlåst debatt. Jeg må tenke på Rudyard Kiplings kjente hjertesukk fra 1889: «Oh, East is East and West is West, and never the twain shall meet.»
Annonse
For ikke å snakke om Harald Eias desperate, danske rollefigur i den berømte «Kamelåså»-sketsjen fra 2003: «Vi forstår hinanden ikke!»
Kjønnsdebattens konkrete problemstillinger er bare toppen av isfjellet.
Det hadde faktisk ikke trengt å være så vanskelig. Det er min påstand. At noen er annerledes på den ene eller den andre måten, det bør ethvert sunt fellesskap godt tåle.
At livet ikke alltid følger boka, er gammelt nytt. Og det går an å være uenige, og likevel være glade i hverandre. Så hvorfor klarer vi ikke å snakke sammen?
Fordi først de homofile og lesbiske, og nå den lille trans-minoriteten, er blitt symboler på store, underliggende debatter. Det er en ulykkelig situasjon.
La meg våge meg på en metafor. Dere vet uttrykket «å kaste barnet ut med badevannet». Vi skulle hatt et uttrykk som beskriver motsatt scenario:
Når man vil redde barnet, og får en masse skvulpende badevann inn i huset. Altså: Alle de som kjemper for LHBTQ+-befolkningens plass i kristne sammenhenger, gjør helt rett.
At ethvert menneske skal møtes med ærbødighet og gjestfrihet, er en kristen tanke like gammel som Jesus. Men på hvilke premisser skal denne inkluderingen skje?
Det er mye mer komplisert. Og jeg tror det er det vi egentlig diskuterer når vi tilsynelatende diskuterer konkrete spørsmål som tematiseres i den ferske erklæringen.
Annonse
De siste årene har det skjedd dyptgripende endringer i hvordan mange i Vesten forholder seg til etikk og moral, mål og mening. Det er ikke lenger Gud som er hellig, det er den enkeltes autonomi.
Polen som det etiske kompasset styrer etter, er ikke lenger utenfor mennesket, felles for mange eller kanskje alle, men i den enkeltes indre. Den nyomvendte PR-eksperten Peder Tellefsdal, som for tiden turnerer Kristen-Norge, skriver i sin ferske bok om hvordan det etiske språket har kollapset.
Spesielt tankevekkende er en referanse til en studie (2011) foretatt av den amerikanske sosiologiprofessoren Christian Smith, som jeg også tidligere har skrevet om i denne spalten:
Et stort antall unge amerikanere mellom 18 og 23 år ble bedt om å beskrive etiske dilemmaer de hadde opplevd. 2/3 av respondentene viste gjennom svarene sine at de ikke skjønte hva et etisk dilemma er.
Problemet var ikke at ingen hadde forklart det for dem. Problemet var at deres måte å tenke etikk på, gjorde selve konseptet meningsløst.
Bortsett fra ekstremsituasjoner som drap og voldtekt, som det var bred enighet om at var galt, hadde de unge amerikanerne en rent subjektiv tilnærming til etiske problemstillinger.
Kjøre i fylla? Jukse på eksamen? Være utro? «It`s up to the individual. Who am I to say what`s right for someone else?” (Sitert i Peder Tellefsdal: «Rebranding The Church» s 122-123).
Det som alltid har vært hovedsporet i kristen etikk: at Gud har satt noen standarder, at ingen mennesker matcher dem, at vi er sårbare og ufullkomne og derfor trenger Jesus og hans nåde – det er en måte å snakke på som folk ikke skjønner lenger. Kjønnsdebattens konkrete problemstillinger er bare toppen av isfjellet.
Annonse
På en familiegudstjenestene nylig skulle vi dramatisere Jesu lignelse om fariseeren og tolleren. Fariseeren trodde han var perfekt.
Da vi skulle øve, spurte jeg barna retorisk: Kjenner dere noen som er perfekte? Et av barna svarte gledestrålende: Ja, vi er alle perfekte som vi er!
Utsagnet tar vår tid på kornet. Med det kristne språket kan vi heller si: Vi er alle elsket av Gud som vi er. For øvrig er vi et komplisert resultat av skapelse og syndefall.
